Da er det på tide med et lite blikk på eldste jenta her i huset Caroline.Den flinke jenta vår som går siste året på sykepleien og det er ikke mange måneder igjen før hun kan kalle seg sykepleier. Og  nå  ble hun endelig ferdig med den lange,slitsomme,’riv i håret’, spennende,lærerike,kjedelige,trege,vanskelige,kunnskaprike osv Ja ordene er mange,men Barchelor oppgaven,den viktige oppgaven hun noen sinne vil lever inn i denne tiden og veien mot å bli sykepleier. Altså i mange, mange titalls år tidligere har det blitt tusentalls utdannet nye sykepleiere,og det har blitt skrevet tusenvis av oppgaver før henne,og de fleste har klart det og klarer seg videre som sykepleier. Men tross det så kan vi si at vi er veldig stolt av henne,og vi må klart skryte av akkurat henne.Og det er fordi det er vår datter. Det har vært mange uker med jobbing,lesing,leiting,søking,skriving…over 11000 ord og bortimot 40 sider innholdsrik stoff om et veldig interessant og viktig tema har endelig blitt ferdig og levert inn. Klokken var over  04 00 om natten da endelig oppgaven ble sendt og hun kan nå puste lettet ut. Hun har noen ganger hatt null energi til å skrive på oppgaven,men når hun først har satt i gang har det vært effektivt. Hun har tatt trikken mange ganger til biblioteket for å skrive der,hun har gått til andre venner  for å skrive der,men ellers hjemme hos seg selv eller på skolen. Mange timer langt på kveld har det vært siste ukene. Og de som er sykepleiere vet alt om dette. Men igjen,vi må absolutt si at hun har vært veldig flink,og vi bare vet at dette blir bra og hun vil få bestått. Hun har virkelig involvert seg i dette tema som hun valgte for en tid tilbake,som hun visste var rett av hun å velge. Hun har valgt å skrive om Demens,noe som er flere og flere i dag som får,flere og flere blir yngre når de får det,og det er viktig for de som jobber med denne gruppe mennesker gjør det rette for de. Og det har vært mye av fokuset og på oppgaven. Hun bestemte seg å skrive om dette tema siden hun var i sin første praksis på ‘lukket’ avdeling for demente. Det var lærerikt og interessant og et tema hun ville vite mer og fordype seg mer i. Og jammen har hun skrevet oppgaven godt,hun har funnet så mye bra stoff i både bøker,nettsider,og egne erfaringer. Hun jobber b.l.a forsatt  i helger og fridager på denne ‘lukket avdelingen for demente’ siden hun var der i praksis,og det er noe hun trives med.Da har hun og fått ‘praktisere’ut litt og hatt enda mer forståelse for det tema hun har skrevet om.

 

Innimellom oppgaveskrivingen blir det noen vakter på skjermet avdeling. Et slag yatzy med noen demte damer,noe som og nevnes i oppgaven,forebygging,hvordan aktivisering for demente hjelper på at de ikke blir b.l.a urolige,

 

 

ha-ha man skal ikke undervurdere eldre demte damer,hun ble slått av alle 3….

 

 

 

 

men Caroline er en flink,omsorgsfull student,som tar seg tid til å ‘dulle’ litt med de demte,og et forebyggende tiltak,at de føler seg fjonge og fine.Det er mange som kommer på hjem som har vært vant til å pynte seg,men det er ikke alltid pleierne har tid.

 

 

 

 

 

Så ‘Well Done’ Caroline,eller ‘Godt gjort’ med fullført oppgave,du er rett og slett skikkelig flink!! Vi har hele veien støttet denne jenta,men like mye alle våres barn i de valg de har tatt. Vi heier på de og vil gjøre og har og villet gjøre til denne dag det vi kan for å legge det til rettes for at de får gjøre det de vil,ønsker eller drømmer om. Da vil de og trives og blomstre. Hvilke skoler de vil gå på,hvilke yrker de velger og jobber de tar m.m Dette er ikke noe skryt,det er dette er det jo vi alle ønsker for våres barn.

det har blitt mange lange timer siste dager og uker,og klokken har blitt mange noen ganger.og det har vært hundrevis av  sider i bøker å gått igjennom.

 

 

 

og noen ganger blir det og noe lettvint mat innimellom skrivingen.Men da sitter hun ofte hos noen venninner.

 

 

 

 

men innimellom lesing,skriving,jobbing,så rekker hun og en tur på å yter en tjeneste,gi blod.

 

 

 

 

Siste innspurt !!

 

 

 

Og endelig ble oppgaven ferdig skrevet og innlevert

 

 

 

Og etter levert tok hun en tur ut til oss og ville ta med de to minste på en trilletur.

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det som vi synes er veldig trist er at det er enda noen som har den formening om at de familier som har mange barn,eller velger/har valgt å få mange barn ikke klarer å følge de opp.Og det gjelder klart i slike situasjoner som der Caroline er i dag.Det er og formeninger om å ikke klarer å møte alle barnas behov,eller ‘ser’ hver enkelt av barna,gi de nok omsorg,støtte,stimuli og varme,Ikke minst ha tid til hver enkelt. For det er jo klart en ‘umulig’ oppgave i følge noen. Dette er noe vi har hørt oppover i alle år,så det er ikke noe nytt. Men til stadig kommer det igjen at dette er noe folk antar og tror. Dette synes vi er fordømming på høyt nivå av mange barns familier. Vi vet hva vi har gjort og vi vet hva vi gjør i forhold til våres barn og det er bare de med mange barn som forstår og skjønner dette. For de som sier slikt har ikke mange barn. De har kanskje bare ett,to eller tre barn og syns det kan både være slitsomt, strevsomt og mer enn nok til tider og de føler de ikke strekker til å møte alle barnas behov.  Og ja det kan det nok være,og noen synes og at de selv klarer knapt å følge opp de barna de har allerede. Da kan de overhode ikke skjønne at de som har 5,6,7,8 osv barn kan klare det. Det er jo totalt umulig,og iallefall ikke 11 som oss. Det er iallefall komplett umulig.Men de kan aldri sette seg inn i ‘våres’ situasjon,så lenge de selv ikke har så mange barn. Det som og er da veldig slitsomt til tider er å hele tiden forsvare seg mot det,og uansett hva en sier så blir det liksom ikke hørt.Folk antar, mener,tror og synser,pga sånn er det jo bare’ og da er det slik.Men dessverre ingen kan,uten de med mange barn,se det fra vår vinkel. Nei dette er stor forfølgelse på storfamilien,de med mange barn på høylys dag.

Det er ikke lenge siden eldste jenta ble spurt om å komme på barnevernskontoret for å bli stilt en del spørsmål i forhold til hennes oppvekst og barndom.Om hun har ‘gode’ nok foreldre som har ‘sett’ henne,hørt henne og møtt hennes behov oppi alle andre yngre søsken.Det eldste barnet kan jo fort oppi alt  bli og kan føle seg ‘glemt’.  Hun merket fordommer med en gang mot å være mange,mot store familier. At det nesten var litt ‘wow’ at hun hadde ‘klart’ seg såpass oppover med så mange søsken og så stor familie.  At hun hadde fullført både vidergående og høyskole,og kommet der hun er i dag.Kommet seg såpass frem i samfunnet. Vi kan som stor familie  sees på som noen innesluttet og isolerte individ. Det er nesten som om at de med mange barn ikke vokser opp som ‘normale’  i samfunnet,at det kan forekomme en skjev utvikling på sikt for barna. At når man har så mange barn så kan de ikke ha noe forhold til omgivelsene,der de senere ikke fungerer godt i utdannelse og jobbsammenheng. Caroline taler varmt og stolt om sin familie,ja det kan være kaos til tider,men det er det nok i alle familier,selv de med 2 barn,men hun har en flott far og mor som alltid stiller og følger opp og ofrer alt for sine barn.En mamma som setter barna før alt annet,og iallefall seg selv. Ja hun har hatt en helt fin,trygg og normal oppvekst som mange andre barn,tross at hun hadde mange yngre søsken,hun har hatt venner oppover alle år og har og gode venner i dag. Hun har blitt støttet i sine vei valg oppover,både skole og jobber.Hun har hele tiden vært integrert i samfunnet. Spørsmålet om hvordan’hennes’ mor har ‘sett’ henne og gitt henne omsorg oppover, svarer hun med at ‘ mamma har gitt meg ros,vært alltid til stede for meg,gitt trygghet og støtte hele veien. Hun kan jeg dele alt med,hun lytter og hun er som en venninne for meg.’

Det som er så trist er at man sitter igjen med et stempel at vi er ikke gode nok foreldre,vi er ikke gode nok omsorgspersoner,og grunnen er at vi har for mange barn. Ingen kjenner vårs barn mer enn vi som foreldre.Alle våres barn har ulike behov,ønsker,mål,drømmer,visjoner- vi er der for å møte dette på alle barnas nivåer,og det er noe vi og har gjort hele veien og kommer alltid til å gjøre. Jeg synes det er løgn og usannheter som vi bli stemplet med,og alt på syltynt grunnlag.Det er som at det må graves og leites for å finne noe å anklage de med mange barn på. Det er bare tragisk,finner ikke annet ord.  Jeg som mamma til 11 har god plass i hjertet til de alle,store som små. Vi har ikke fått barna for at noen skal  seile sin egen sjø eller  noen andre blir glemt.Nei vi er meget oppegående og står som saltstøtter i medgang og motgang sammen for våres barn,er der når ting er vondt og vanskelig,men er og sammen i glede og fremgang. Og ja våres barn blir fulgt opp,de er alle ulike,men de blir like mye sett,like mye hørt og fulgt opp,og vi er ikke en familie som lever i isolasjon eller  som en ‘sekt’ fra samfunnet . våres barn blir støttet i sine drømmer mot både utdannelse,skole og jobber. Våres barn har venner,de er utadvendt og er med på ulike ting. Vi heier på de og legger tilrettes så godt vi kan så  det vil lykkes for de på veien videre. Vi ønsker kun en ting for alle våres barn. JA, at de skal lykkes og ha det bra.

Jeg må bare referere til den eldre mannen som var innom oss,som jeg skrev om i et annet innlegg . Vi fikk en e-post av han, der han igjen takket for en hyggelig visitt.

Dette skrev han b.l.a ,og han var ikke lenge her en gang. Og vi oppførte oss normalt som vi pleier,og barna er seg selv de.Det var t.o.m litt støy når alle skulle forsyne seg med is.,mange maset i munnen på hverandre m.m Og dette er ikke våres ord,heller ikke noe vi skyter av,men noe han observerte og han sa – altså hans ord.

 

“Jeg tenker på dere stadig og gleder meg over det jeg fikk oppleve
hjemme hos dere.  Gjestfrihet, vennlighet, harmoniske barn, gode
foreldre, glede og takknemlighet.  Det er virkelig gode
oppvekstsvilkår for en herlig barneflokk! “

 

Han hadde jo  tidligere selv, i tillegg til egne 5 barn hatt 2 fosterbarn,så han hadde hatt mye med bv å gjøre i mange år. Så han hadde opplevet en del ting. Og dette som Bv mener om oss som storfamilie måtte han bare le av og bare riste på hodet over alt for bunnløst grunnlag. Nei det var langt i fra sant,men som mange sier,ofte må de ‘grave’ for å finne noe ellers har de ikke gjort jobben godt nok.Da har de ikke noe sak da. Nei jeg må bare si uten å ha til hensikt, at jeg som 11 barns mor har mer erfaring med over 21 år med både egne store og småbarn,fulgt de opp 24 timer i døgnet i årevis,fulgt de i medgang og motgang,lært de god oppdragelse,møtt deres behov,gitt de all omsorg,trygghet og kjærlighet som en mor kan gi sine barn,alle barn,vært til stede for de,la de få utfolde seg,vokse opp til å være seg selv,lære de god moral,høflighet,respekt og omsorg for medmennesker osv. Ja faktisk mye mer enn mange av de  0,ett,to,tre barns mødrene som jobber på Bv,og har en tittel som pedagog,de har nok vært  mer på jobb enn til stede for sine barn oppover årene  og ‘tror’ og antar,ikke minst sitter og fordømmer familier med mange barn at de er ikke gode nok foreldre,eller stiller seg kritisk til omsorgen for sine barn.Forteller meg som mamma at de antar at det er umulig for meg  omtrent å ikke følge de opp,gi alle nok omsorg,…hallo hva har vi gjort på i 21 år med alle våres 11 barn,har vi sovet,lagt på sofaen,dagdrømmet,sendt de i barnehage alle 11 fra halv 8 til halv 5 de 5 første årene av deres liv,ikke det at jeg er i mot barnehage,at noen har barna sine der,for all del,noen har ikke annet valg. Men dette er og en anklage,når ikke barna våres har gått i barnehage har de ikke vært integrert i samfunnet. Sludder og vas. Nei ryk og reis med alle titler som pedagoger har,å være til stede for sine barn betyr mer enn titler på brystet og papiret.Og jeg som mange barns mamma har myyyye mer enn de til sammen enn de erfaring med egne barn,eller som de noensinne vil komme til å få.  Men det er dessverre slik Bv er og opererer,de er med på å bryte ned familier,ødelegge de,mødre,fedre,de anklager,de dømmer bare fordi de har titler.Nei familier de heies ikke på , men de skal finne feil,leite, grave,lage feil,som ikke er der en gang,aldri eksistert.  Og den byller er det på tide noen stikker hull på. Urett og usannheter som serveres. Vi ble t.o.m anbefalt å gå foreldrekurs,latterlig mot to 11 barns foreldre å gi noe slik.Et hån rett og slett.Men det var tiltak mot oss som foreldre.For all del vi har alle noe å lære,ingen er perfekt,vi har alltid mål og strekke oss mot,og vi er ingen skrytepaver,’se på oss liksom’,hva vi kan,klarer osv….Nei ALVORLIG talt…. Har bare ett ord,Tragisk !!! total overtramp mot foreldre. Null respekt!!

 

Men må Igjen si det, vi er bare utrolig stolt over eldstejenta vår Caroline iallefall,dette har hun jobbet knallhardt for,vi gleder oss til resultatet,som vil bli strålende- garantert.Ikke minst du er en flott begavet jente med bein i nasen,en super storesøster.  Og bare noen mnd igjen nå,så kan du skryte av at du har fullført. ‘Hipp hurra’ sier vi. så tar vi overhode ikke hensyn til løgner folk sier om oss som familie,og jeg er ikke en person som liker å være stolt eller skryte av oss,men jo vi er gode omsorgs foreldre for våres barn, vi er faktisk de beste akkuratt våres barn kunne fått. Og med et slikt utgangspunkt vil det lykkes og gå bra med alle våres barn uansett hva de kommer til å ønske å gjøre. Og det er størstejenta vår et godt eksempel for,og flere av barna her blir det etterhvert.

Det er alltid stas både blant de store og de små når storesøster kommer utom,hun er god å ha mange ganger og ikke minst armkroken hennes.

 

 

 

 

 

 

Følg oss gjerne på Facebook : ‘Huset med de 11 barna’