Ja det er skikkelig dårlig med livstegn herfra oss,men lover at det vil komme mer av det etterhvert. Det er en del ventende innlegg pr no kan man si. Så det blir mer enn nok å lese og oppdatere fremover.

Iallefall det er bra med oss alle,selv om det er ganske så travelt og hektisk på mange områder om dagene,men det vil og komme etterhvert.

Vi avsluttet jo forrige innlegg med at vi hadde fått en fjortis i hus. Nå i siste dager har vi og hatt enda et bursdagsbarn her.  Minste jenta har  hatt bursdag og har blitt tre år.Bare det er ganske utrolig å tenke på.3 år…utrolig så tiden går. Lille prinsesse som hele tiden har vært minste mor har plutselig blitt så stor jente… Jaja heldigvis er hun liten enda da-godt er det.Men det vil altså og komme i et eget innlegg.

Men i det forrige ble det og nevnt at vi var ganske triste og lei oss om dagene. og hvorfor…ja det vil da komme her.  For vi synes virkelig vi har all grunn til å være skikkelig lei oss for det som nylig skjedde. Det er egentlig en litt lang historie,iallefall om jeg skal fortelle hele den,men sånn er det noen ganger, jeg må klart få med alt,helt fra begynnelsen,for ellers vil man ikke få med hele poenget, eller årsaken liksom.

Noen ganger vet man heller ikke hvor man skal begynne,men for å slippe å begynne å lese og ikke skjønne så mye,før på slutten,må vi bare få sagt hvorfor vi er så lei oss,og triste.

For det er egentlig noen i ‘familien’,synes vi iallefall da.Og for oss er ‘vedkommende’ en del av familien,og som desverre nylig døde. Og ‘vedkommende’ er altså vår snille og gode Jemima,hunden vår. Ja det er bare en hund kan mange si,men det var ikke ‘bare en hund’6,men et familiemedlem,Iallefall for oss da. Hun har trofast hengt med oss og vært en del av oss i ca 5 1/2 år. Og alle som har et dyr som står nært,så blir man glad i de og ekstra  trist når de dør. Her i dette tilfelle var situasjonen bare tragisk i tillegg. Rette og slett  totalt meningsløst.Og bare man tenker eller skriver om det,gjør det vondt langt i i hjertet. Man blir jo som sagt klart glad i de her dyra,både vi store,men og barna. Vi har full forståelse når en hund er gammel eller syk og dør. Ja det er trist,men slik er naturen bare,slik er livet. Men når en flott,frisk og temmelig oppegående fin hund på alle måter må dø er mer  totalt meningsløst,så blir det ekstra trist. Og det var altså det som skjedde med vår hund. Vi skjønner enda ikke helt at hunden er dø. Det var flere ganger hun fikk ta turen til de to storesøstrene i Oslo,for de ville ha hun inn på besøk.⁵Bare i sommer fikk hun være der i over 3 uker. Da har hun det så fint på alle måter. Storesøstrene diller og duller med henne på alle måter,og etter endt opphold  får vi jo  hun  tilbake.Vi tenker da ikke så mye over at hun er der,for hun kommer jo igjen. Men nå kommer hun altså aldri igjen. Og her savner vi henne alle. Så derfor er vi veldig triste om dagene. Egentlig kom det omtrent som et sjokk at hun måtte dø. For det var det hun måtte.Hun måtte dø en meningsløs død.

Først av alt,her var gleden veeeeeeldig,og da kunne man skrevet mange ‘e’ er i veldig stor ,når vi oppdaget at endelig skulle Jemima ,hunden vår ha valper. Hun ble rundere og rundere om magen. Hun spiste mer og mer. Tilslutt klarte hun ikke hoppe opp i sofaen for magen var så stor. Hun vagget som en and når hun gikk og lignet nesten på en liten minigris…ha ha. Vi lo mange ganger alle av Jemima.  Vi skulle ha gjettekonkurranse om hvor mange valper hun fikk. Noen sa 4,noen 5 og noen 6…Nest eldste jenta hadde allerede bestilt en av valpene til seg. Når storesøster hadde hund,altså Linus,så vil hun nest største og ha en hund etterhvert. Vi var og interessert i å beholde en av valpene. Det var spesielt spennende når barna fikk kjenne på magen at valpene sparket og beveget på seg. Det var ikke så lenge igjen nå til hun skulle føde. Det er slik at når hunder ‘kjenner’ de skal føde,begynner de å bli urolig. De går over alt,inn-ut,inn-ut.De leiter etter et sted,går under ulike steder,graver og finner ikke roen. Det er noe på gang. Vi merket det flere dager før at hun var mer urolig enn ellers. Vi hadde funnet et fint sted til henne,der hun fikk fred fra alle, laget en fin krok som skulle  bli ‘valpe kasse’.Emilie som ble nylig  fjorten år lå på rom med henne noen dager,så noen kunne følge med. Hun har Jemima som favoritt-det er hennes aller beste,beste venn.Det er noe ekstra spesielt mellom de to,så da var det mest naturlig at hun var der. Når vi merket at noe var på gang,var det kun mammen og Emilie som skulle være der. Viktig med fred og ro. En fødsel for hunder er som hos mennesker,de må konsentrere seg om det som skal skje. Vi merket at hun fikk veer og at nå var ting virkelig i gang.Men hos hunder kan ting ta tid,det er helt normalt. Det er og vanskelig å vite hvor lang tid alt tar,eller hvor lang tid mellom hver valp som kommer og mye annet. Det er beste er bare å følge med og være tålmodige.

For å slippe å gå i alle mulige detaljer eller hva skjedde når og hvor,så hopper vi litt fremover.Noe begynte å skje iallefall etterhvert. Emilie var der hele tiden og gav beskjed at  nå er endelig en valp var på vei ut.Men den stod altså fast.Da den omsider kom ut var den desverre dødfødt.Det var tøffe tak for Jemima den første økten.Og kjæmpe kjedelig at den var død.Vi måtte følge med når neste kom. det kan det være normalt å ta både kort og lang tid i mellom. Men ikke så mye mer enn 4 timer. Hunden var sliten og trøtt etter å gått hele dagen og natten før ,i tillegg en dødfødsel. Så hun bare sov og sov. Men flere valper var der,vi kjente spark fortsatt gjennom magen.Men tiden gikk. Vi ringte så til dyrlegen for å spørre om det var normalt  at det skulle  gå så lang tid mellom hver valp,ellers om det er noe vi kunne gjøre,eller hva skulle gjøres.Men  i følge dyrlegen så kunne det  selv etter 4 timer være normalt,men hun ville ha en sms når hunden fikk nye veer og neste var på vei,og om det gikk bra. Dyrlegen ville avvente siden almentilstanden til hunden var bra. Det var og vanlig med lenger tid når det først hadde vært komplikasjoner med den første valpen som døde. Det var heller ikke lett å si hvorfor den første valpen døde. Det kunne vært flere årsaker. Vet hos noen små hunderaser  kan bekkenet være for trangt.Så mulig det var årsaken.Det fikk vi aldri vite heller. Men vi skulle bare se an situasjonen,men ta kontakt så fort om noe annet skjedde .

Her fikk resten av gjengen høre om at det hadde kommet en valp,men at den dessverre var død.

“ÅÅÅ nei,så trist,så utrolig dumt” sa de. De som hadde gledet seg så lenge til å få ‘nye lekekamerater’. Men det ble altså ikke noe av det .

 

 

En sliten Jemima tar noen hvilepauser innimellom. Minstemor var innom en liten tur for å trøste…

 

 

De andre var på siderommet og såg på den førstefødte og døde valpen. Så utrolig dumt at den døde.

 

 

 

både trist,men og litt fasinerende å se på en nyfødt valp,som er død.

 

 

Et lite klapp på øret,synd vi ikke fikk bli kjent med deg.

Vi fant ut det var en gutt,så vi kalte han Linus…Oppkallet etter ‘onkelen’…

 

 

 

 En sliten og sikkert trist Jemima,hun har jo misstet sin første valp.Bare det vil gå bra med de andre valpene…Men nei…

 

 

 

Emilie la seg for natten,på et annet rom. Hun hadde omtrent døgnet med hunden ,så da fant jeg frem dyne og pute for å være der den natta. Det gikk minst 7 timer før noe begynte å skje igjen. Hunden hadde veer,men bare dårlige og noen som ikke førte noe steder. Vi sende sms at noe var på gang nå og at vi skulle gi et ord videre. Hun anbefalte og mer aktivisering og evnt massasje av magen for å få mer effektive veer.Ellers noen andre tips å gjøre. Det er noe vi allerede hadde prøvet,men alt var bare maseveer,og tiden gikk,og den gikk.Hunden hadde det ikke noe bra.Hun hadde veer,men det var ingen effekt i de. Men etterhvert ble  kveld til natt og rundt ett tiden var begge bakbeina på en valp ,og hale i syne på vei ut. Men den stod også bom fast,beina på valpen var iskalde,så det var full forståelse for at denne valpen også var dø. Man skal jo alltid hjelpe til når en valp er på vei ut,men denne stod bare fast. Etterhvert ringte vi bare dyrlegen igjen og sa at valp nr 2 var kommet litt  ut med bakbeina,men stod altså fast.Jemima hadde det fryktelig vondt-overhode ikke noe godt dette som skjedde. Og man står oppi det,blir man  fullstendig hjelpeløs. Det var flere valper igjen i magen og,hva vil skje med de?

Dyrlegen sa at vi måtte bare komme med henne så fort som mulig. Hun måtte få hjelp,dette førte ingen steder. Jemima er en tålmodig hund,men vi såg at hun led,dette var virkelig vondt å oppleve. Etter rett så hadde nok et haste keisersnitt hjulpet. Emilie sover,jeg måtte være med de andre barna,men Joachim på 15 ble vekket og ønsket å være med pappen å kjøre.  De satte seg i bilen,og han fikk hunden i armene med et rødt teppe rundt. Vi håpet virkelig at hun kom i gode hender nå og fikk hjelp. De kjørte av sted og når de kom frem ble de møtte av en flink og forståelsefull dyrlege. Hun prøvde å hjelpe valpen ut på alle mulige måter,men den stod bom fast,og Jemima hadde det enda vondere.Hun hadde fortalt at hun ville  nok ikke klare å hjelpe valpen ut.Det var vanlig at på døde valper blåser hode seg opp,og da kommer den ikke ut.Den blir som en propp.Men valpen må ut,ellers vil både mor og de andre valpene dø. Hun trodde at de andre som fortsatt var i magen ville også dø om ikke noe skjedde raskt. Ja hva skjer nå videre. Hunden må få hjelp,nå.

Jo et hastekeisersnitt kan redde iallefall Jemima. Men de hadde ikke noe muligheter eller som hun sa,ikke kapasitet til å hjelpe henne med keisersnitt. Pappen og Joachim på 15 stod fortvila å såg på alt. Hunden hadde det skikkelig vondt og visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg.Er det ingen andre dyrleger,eller kontor rundt om som kan hjelpe på noe måter. Hun satte seg ned og begynte å ringe rundt for å høre. Hun hadde minst 5 telefoner på ulike dyrlege kontor,men ingen hadde kapasitet. Ingen kan hjelpe en frisk,sunn og fin hund som bare skal ha hjelp under en komplisert fødsel.’nei ingen kunne,ingen hadde altså kapasitet til å ta i mot en hund som måtte ha hjelp til å få valpen og de andre valpene ut. Ingen…

Klokken og tiden gikk,hunden hadde det veldig vondt,hun nesten ropte om hjelp,noen må hjelpe meg. 15 åringen og pappen synes skikkelig synd på hunden.Er det virkelig ingen ting å gjøre.Det er jo ikke det store inngrepet heller. Dyrlegen var og fortvilet over å ikke kunne gjøre mer. Hun hadde prøvd alt.

Vi tenker i ettertid,er det virkelig ikke mulig å få hjelp i en slik situasjon.Er det virkelig ingen som kan hjelpe. Er det virkelig så dårlig med kapasitet over alt. Ingen? Og Jemima er liksom ikke bare en hund,hun er liksom en del av vår familie.Hun er en frisk,fin og sunn hund på alle måter.Ikke minst enda ung. Tragisk at ikke noe kan gjøres da,når de er så friske og unge. Det er så uforstående,så fortvilende,trist,leit,ja meningsløst…ganske urettferdig synes vi da, at ingen kan hjelpe hunden vår.

Så kom det verste av det verste. Dyrlegen måtte komme til en konklusjon. Hva skal gjøres,de kan ikke gjøre noe mer,ikke vi og heller ingen andre dyrlege kontor kan gjøre noe.Vi må helt til Oslo før noen kunne hjelpe,og det blir for langt å kjøre videre med hunden i den tilstanden,og  som har så vondt. Så da må et valg må tas. Et tøft valg,men noe måtte gjøres, sa dyrlegen. Jemima måtte avlives-hun måtte dø for at ingen kunne hjelpe.Tenk ingen…. Hun skulle jo bare føde valpene sine (dyrlegen mente det var 5-6 valper totalt) bli mamma,vi skulle bli så glad alle,men resultatet er at hun må dø,avlives…så meningsløst.Vår gode snille trofaste venn skulle avlives.En tanke som vi ikke hadde tenkt en gang. Pappen ringte og var ganske så trist i stemmen når han forteller at valget nå er at Jemima må avlives. Avlives ??? det kom som et sjokk- hva??? hæææ??? han hadde og ringt eldste jenta i Oslo,hun var helt fortvilet.

Men det var ikke annet de kunne hjelpe med nå. Stakkars Jemima,dette var aldri planen,vi fikk ikke si hadet en gang. Vi føler vi sviktet henne skikkelig. Vi trodde og stolte på at hun ville få hjelp når de dro til dyrlegen.Pappen synes skikkelig synd på 15 åringen også som var med der hele tiden,han gråt når han holdt Jemima i armene inntullet i teppe når hun lukket sine øyner for aller siste gang. pappen stod ved siden av og klarte heller ikke å holde øynene tørre heller. Man blir jo glad i de her dyra, man tenker jo på alle gode minner og alle gode opplevelser. Ja hun hadde det veldig vondt,og det er vondt å vite at det var slik det endte. Vi gledet oss alle til å få 5-6 valper og en stolt hunde mamma. i stedet misste vi både hunden og valpene hennes. Det hadde vi aldri drømt om skulle skje. I Oslo satt to store jenter og hadde det også trist og  vondt. De hadde hatt hun der bare en uke eller to før…vært på mange fjellturer,hun var å fikk sommerklippen,hun hadde det så fint i Oslo på ferie med storesøstrene. Hele familien var trist og lei seg.alle savnet Jemima. På morgen kvisten kom pappen og 15 åringen berørt tilbake,det ble lite søvn denne natta på de også,men det var ikke trøttheten som var verst. I en brun eske inntullet i et rødt teppe ligger Jemima  og hun ser ut som hun bare sover.Hun har det ikke vondt mer nå iallefall. Oppi esken sammen med henne  ligger den første dødfødte valpen,de andre er der også,bare vi ikke kan se de,I mange timer står esken tilgjengelig så de som vil kan kikke på Jemima,si hade og klappe henne.Minstemor hadde virkelig medlidenhet…’jemima aua,jemima dø…’takkar’…- hun Satt lenge og flere ganger og klappet og snakket med hunden.

Ja det ble en annerledes morgen og en annerledes dag, Utover morgenen våknet fjortenåringen-hun hadde ikke fått med seg så mye helt enda….Men så forstår hun,hører,ser… stakkars jente… hun brast i gråt for hennes beste hundevenn måtte dø,så meningsløst og unødvendig…

Ja det mange triste timer den dagen. Mot kvelden var alle klar for å begrave henne ,’hun må begraves under et tre’ sa eldste jenta tidliger på dag.og send bilde etterpå. Og en enkel stund hadde vi når Jemima ble Lagt ned i et hull en meter ned i bakken. Vi hadde funnet en flat stein og skrev navnet på og “Takk for den hun var for oss, vår beste ,trofaste venn gjennom 5 år.

Vi fant fine mark blomster og noen av barna laget et hjerte av steiner.

Det var nok de eldste av barna her i huset som var mest lei seg, og flere av de hadde skrevet ut en siste hilsen på ulike plasser.

Det er veldig rart med det samme når slikt skjer,men som det heter ,tiden leger alle sår. Og vi må bare tenke på alle de gode minner vi hadde. Hennes personlighet,være måte,vi lo ofte av Jemima,hun var skikkelig spesiell og original. Hun var med oss overalt,hun elsket å være med familien.på turer,bil kjøring,tur i skog og fjell. Men elsket og å ligge i sofakroken og få mange klapp og stryk på magen.Og det var alltid noen som gav hun oppmerksomhet.man merker godt når noen har surret rund en i mange år plutselig ikke er der lenger. Jemima var en ekte dilter.

Vi passet akkurat hunden Linus når Jemima skulle føde.Han har jo alltid vært venn med Jemima,selv om Jemima ikke alltid var like interessert. Tror Linus kunne virke litt voldsom til tider. Han fikk snuse på Jemima i kassen og ta et farvel,og det virket som han skjønte det var noe som var galt. Jemima var urørlig der hun lå i kassen.

Så ja,det vil ta litt tid å la dette synke inn.Vil nok ta tid å fordøye at det at det gikk som det gikk.Vil nok enda ikke forstå at ingen kunne hjelpe,eller at ingen kunne gjøre noe. At det var ikke kapasitet noen plasser. Skikkelig trist.

Men vi får bare huske og se på bilder,for livet må  gå videre.
takk igjen snilleste Jemima for alt du var for oss, og vår familie,du vil aldri bli glemt.

 

 

 

 

 

 

En siste hilsen fra en av storesøsterne

 

 

 

En hilsen fra 15 åringen,som måtte være med på alt…

 

 

 

 

 

Fra Eldste jenta

 

 

 

 

Fra nest eldste jenta

 

 

 

 

 

Ja vi har mange fine bilde og gode minner å ta vare på.

 

 

Linus synes nok det var rart at Jemima ikke beveg på seg.-tro om han skjønner noe er galt.

 

 

 

 

et siste klapp,og en siste hilsen til Jemima..

 

 

 

 

Seinere mot kvelden hadde alle fått si hadet til Jemima  i kassen.No måtte Jemima begraves i et hull under et tre.Gutta sørger for hull i bakken.

 

 

 

 

 

 

Minstemor skal selvfølgwelig også prøve spaden.

 

 

 

No er hullet klart,og Jemima kan legges ned i bakken.

 

 

 

Rart å måtte legge hun ned i graven,hun levde i går…

Så må hullet dekkes godt igjen.

 

 

 

 

igjen,både spennende og trist å se på

 

 

en fin mark blomsterbukett hadde vi plukket på forhånd. Den skal få pynte på graven

 

 

 

og de yngste begynte å pynte litt med blomster Jemima fikk et fint steinhjerte på graven

 

 

 

så skrev vi på en stein navn m.m , ved siden av la vi  et bilde av Jemima.

 

 

 

 

Det ble en enkel,men fin grav

 

 

 

minstemor satt her flere ganger,hun synes synd på stakkars Jemima som måtte dø-

 

 

 

Takk for tiden vi fikk med deg Jemima….

“Du vil bli aldri glemt…Vi har bare gode minner fra de årene vi fikk sammen med deg. Tusen Takk for den  du var for oss. Vi savner deg skikkelig.

 

 

 

 

 

Følg oss Gjerne på Facebook : ‘Huset med de 11 Barna’