” kom mamma, vi må vise deg noe”

Når man har 10 barn i huset til stadig, og i tillegg en pappa,så blir det veldig ofte og hver dag,mange ganger for dagen ropt på mamma,’kom å se,’mamma har du sett’ og ‘mamma vet du hva’…’Mamma,mamma ‘.osv Det kommer både fra de yngste og de eldste og ikke minst fra pappen. Og slik er det jo stort sett i alle familier med barn, og klart de er nok hos de uten barn,og det er noe som er helt normalt og helt naturlig. Vi vil jo vise hverandre ting,vise noe man har gjort,laget,skrevet osv eller fortelle noe man har gjort eller laget,ikke minst ‘vet du hva’ eller ‘dette må du bare se’.Absolutt en veldig bra måte å kommunisere på,fortelle,drøfte,gi oppmerksomhet,sette pris på,få annerkjennesle,skryt,positiv tilbakemelding,bli hørt,sett  osv for og med hverandre. Og  her i huset er altså gjengen slik,de forteller stort sett i munnen på hverandre,de vil være første mann til å fortelle,de vil være raskest ute med siste nytt liksom…vet du hva mamma…? Og mange ganger havner de i diskusjoner for ‘den og den’ sa det først,eller før meg…eller han og hun sa det,gjør de det…osv

Og med så mange barn i hus blir det helt naturlig nok mange munner å høre på,samtidig,og mange øyner å rette blikket mot,samtidig, og ikke minst mange personer å svare…samtidig,enn i et hjem med ferre barn.  Men hva er det ikke en mamma klarer…ha ha og for all del det siste,og ikke minst det viktigste,gi klemmer til alle goingene for alt de vil fortelle mamma.For det er laaangt i fra så mye mamma for høre enn pappa får høre….ha ha Nei han er langt nede på en god 2.plass. Men no når han likevel  ble nevnt,så henger han seg også ofte på rekken av unger som snakker i munnen for å fortelle mamma han også….joda klart han skal og fortelle,både det ene og det andre….Ha ha  Så det er sjelden de her ørene på mammen  tettes igjen,de er stadig åpen de, for det er hele tiden noen som holder ørekanalene åpne.

Og skulle man skrevet ned alt som blir sagt i løpet av en dag og alt som blir fortalt,ja det hadde blitt nok en tykk bok til slutt. Men det er absolutt et privilegium å faktisk få æren av å oppleve dette,at jeg faktisk er såpass interessant at de gidder eller vil i det hele tatt  fortelle og vise alt mulig ting til mammaen. Men det beste av alt er at ved  å høre på,gi oppmerksomhet og tilbakemelding på det som fortelles,så får de god selvtillit  og tro på seg selv.Og tross alt,selv om det noen ganger kan være skikkelig uinteressant det som skal fortelles,og det kan gi et stort  ‘jesp’- ,så er alt verdt det når man ser gleden blir så stor fra den som forteller.og da blir man riktig så nøyd og glad selv.

Men det som og er en gjenganger her i huset det er at noen av barna maser og maser helt til de oppnår det de hadde tenkt. Er det noe de vil vise,og det skjer ikke helt med en gang,så gir de bare ikke opp…de er seig der altså.Men det er et godt tegn det på at de gir ikke opp. Og det er veldig positivt at barn  ikke gir opp…men står på helt til de har oppnådd sitt mål.Men,men det kommer jo an på hva det er og da.Noen ganger hjelper det ikke å mase og de må bare gi seg.

Men altså.Her for to dager siden kommer tre-fire av barna her og forteller om noe jeg MÅ bare komme å se på. Det er nemlig noe de selv har oppdaget,og det var visst så stas og så stort for de at dette måtte de bare vise mamma. Jeg var ikke hjemme da de oppdaget dette,for jeg og pappen og de to store gutta var en annen plass…( det kommer et eget innlegg om hvor vi var litt seinere…) Men dagen derpå, fredag,altså i går,var det på’n igjen. ‘Mamma du må komme å se’. ‘Joda ,jeg kommer snart jeg,holder bare på med å bake ut gjærbaksten’.

Vi hadde nemlig laget en gjærdeig tidligere på dagen som var klar til utbaking ,så det går fort 5 minutter det,og så ‘maser’ de igjen. ‘Mamma,kommer du? ‘Joda kommer strax no’ – og enda nye 5 minutter går,no er gjær deigen klar,men så skal det første brette som var først ferdig hevet,pensles med egg og settes i stekeovnen,det tar og noen minutter. No begynner de å bli utålmodig…’ Mamma’….

Saken er det nemlig at dette som de skal vise tar ikke bare noen minutter å vise,de har allerede forklart noen ganger at vi må ut,vi må ut og oppi skogen bak alle de her 12-13 leilighetene som ligger her ,for det er noe der bak som de vil vise,og det vil ta minst 20-30 minutter å være vekke. Det var altså noe de hadde sett i skogen,som de måtte vise. Men så har jeg og sagt til de at jeg skal se,at jeg kommer,men så ‘kresjet’ det akkurat med denne ‘deigen’ da som skulle bakes ut.Så de måtte bare vente litt.Og her er de stort sett tålmodig,det har de måtte lært seg,sånn er det å ha mang søsken,da må de vente på tur,så stort pluss for det.

Men så endelig,første brettet med gjærbaksten var i ovnen,det andre brettet stod til heving… ‘No kommer jeg…’

‘Å endelig kommer du mamma,du skjønner’….forklarer de i igjen for ‘ente’ gang, ‘vi må ut og oppi skogen,men først opp en bakke,bort en sti,opp en ny bakke og bortover og….’ de 3 snakket i munnen på hverandre både på inn og utpust…den fjerde hadde visst gitt opp det å vente på mammen og hadde funnet på noe annet og ble ikke med oppi skogen akkurat da…men de 3 andre….nei de var standhaftig og de gledet seg virkelig til å kunne vise det de hadde oppdaget.

Så var det å tørke litt mel av hendene,be de som var hjemme passe på stekeovnen ,ta på sko og jakke og så la vi i vei. De tre hadde forlengst tatt på seg sko og jakke og var no veldig klar.

Og de var ivrig på å vise veien,den gikk bak,opp,bortover og ned og oppigjen…og der…’Mamma,se… der er det…!!!! Det tok 5 minutter å gå dit,og de hastet målbevisst til stedet,her hadde de funnet noe…sitt hemmelige  ‘elderado’.De strålte og gliste fra øre til øre…’se mamma’ se hva vi har funnet’… bare det å se på de strålende,smilende og lysende ansiktene og øynene var nok til å smile av de…

 

Tre ivrige barn som viste vei gjennom skogen

 

 

Men som unger flest er det alltid noe å sjekke underveis..

 

 

‘ kommer du mamma? Det er videre opp denne bakken her borte…Og så er vi der…’

Joda jeg følger spent etter jeg… 🙂

 

 

 

William ville gjerne at jeg skulle lage et blogginnlegg om dette.For det er flere i klassen som følger og leser om oss.Og han ville jo gjerne da at de skulle få se hva han hadde oppdaget i skogen.

 

Men så er det enda mer å sjekke ut i skogen for noen små øyner…

Oj,se her mamma,masse fuglefjær…

Ja det er sikkert et rovdyr som har tatt en fugl og spist han og latt alle fjærene ligge igjen…

 

 

Men så…endelig..opp bakken og bort stien….Og der…..rett der borte løper de så fort de kan…’SE MAMMA ~ Her er det…!!!! De har funnet en ‘hytte’,jaja hytte å hytte…men planen er nok på sikt at det skal bli det…

Det er altså noen andre som har vært her før de en gang i fjor eller noe, og prøvd seg på å bygge ett eller annet…Så et utgangspunkt har de.Det ligger en del planker rundt om som de har planer om å spikre opp,de hadde visst flere planer på gang de her.

 

 

Så det var dette de var så veldig ivrig på å måtte vise…

absolutt stas…de smilte nemlig fra øre til øre, for dette  var omtrent som  en skatt de hadde funnet. Og mammen sier bare oj,oj,så flott…her var det jammen fint. Utolig stille og frddelig og masse boltreplass…Ja jeg  husker selv  når vi var barn at vi bygget hytte i skogen,og det var veldig kjekt.Det å lage og bygge selv,bruke hammer og spiker,mestre,skape noe…ja det var stort. Og jeg tror nok akkuratt denne følelsen fikk de da de oppdaget dette stedet…Her kunne de skape noe.For de hadde allerede vært her noen timer dagen før og satt opp en vegg,noen planker,store stokker m.m Og de begynte no med en gang å samle planker,planlegge en seng de skulle ha,de hadde laget en kjøkkenkrok med mat,og maten var kongler som de hadde funnet. De fortalte og fortalte med stjerner i øya…og Klart,klart dette måtte de vise til mamma…

 

 

“Mamma se  “~utenfor hytten var planen å lage en sklie…

 

Benjamin jakter på flere planker til hytten…

 

 

Men så måtte jeg tenke på gjærbaksten,de andre som var hjemme lurte nok på hvor vi ble av.Det var nemlig flere brett med gjærbakst som skulle i ovnen,og jeg sa jeg skulle ta det når vi kom tilbake.De tre skulle jo bare vise mamma noe.Vel ingen av de andre visste egentlig hva de hadde oppdaget. Men det måtte vi klart fortelle.

 

Så da ble det sjokolade krans til ettermiddags kaffien…jaja ingen andre enn pappen drikker kaffe …Men men…

 

 

Og det ble to kranser med sukker og kanel

Gjærbakst er alltid godt men spesiellt etter en tur i skogen på oppdagelsesferd.

 

 

 

I dag ble flere med opp der,de utstyrte seg med hammer og spiker og en liten sag.Her skal det lages,bygges og skapes.

Og noen andre av oss er på en liten tur.Men det kommer vi altså tilbake til seinere. Fin helg til alle der ute.

 

Følg oss Gjerne på Facebook: ‘Huset med de 11 barna’

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg