At vi skulle være så heldig å bli mamma og pappa for 22 år siden til ei jente og deretter bli enda mer velsignet med 10 skatter,både gutter og jenter til, er absolutt en stor,stor rikdom å få oppleve.Det er lagt i fra noe selvfølge,og vi har ofte og mange ganger tenkt hvor heldig og priviligert vi er som har fått så mange flotte barn. Det var jo klart tidlig et ønske vi hadde om å få mange barn,det har og vært en drøm fra jeg var i tenårene at jeg ønsket det. Og gleden var stor når den blivende ektemann ønsket det samme. Bare det er heller ingen selvfølge. Og etter eldste jenta ble født for 22 år siden,har det altså kommet den ene etter den andre etterhvert. Vi har ikke opplevet at barna har vært sjalu på hverandre, når et nytt familie medlem kom inn i familien.Barna har vært både glad og stolt når de fikk vite at enda en bror eller søster var på vei. Etterhvert ble det omtrent helt ‘normalt’ at det kom en ny beibi inn i familien annenhvert år. Selv når minste jenta skulle komme var det stor glede blant søskena.
Klart det har gledet oss som mamma og pappa når vi enda en gang skulle oppleve å få en ny skatt som skulle få plass i vårt hjerte,enda en vi skulle få bli mamma og pappa til.Det har vært utrolig stort hver eneste gang. Men det skal jo være helt naturlig det,for det er jo tross alt vårt barn. Men etterhvert som barna har vokset til,de er klart vandt hele tiden å ha mange søsken og omgås mange familiemedlemmer,det er hverdagslivet her til alle barna. Og de tenker ikke noe på det at de er mange,for slik er det og slik har vi det. MEN så må man jo tenke noen ganger. Synes egentlig barna her at det er greit å være så mange,er det noe stas i grunn å ha mange søsken,å være del av en stor familie ? Det er jo så mange andre på skolen på de ulike klassetrinn eller andre barn og familier rundt om som har bare et par søsken. De er bare 4 i familien,noen er 5 og noen flere,men mer sjelden.Også kommer våres barn og er 11 barn og vi er 13 total. Det er jo klart store forskjeller. Hva om de synes det er dumt å være slik vi er? Klart vi som mamma og pappa synes dette er stort,en stor rikdom,men føler barna selv at de er en del av rikdommen?. Kanskje de ville hatt det slik som andre,bare hatt en bror eller en søster,eller bare vært enebarn ?
Det er egentlig ikke like lett å få svar på slike spørsmål. Barna her er jo vant å ha det slik,ikke sikkert de vet hva de skal svare,eller vet hva de hadde ønsket heller om vi brukte tid til dette tema og stilte de spørsmålene. Ikke sikkert de hadde turde å si hva de mener heller,de vil kanskje være trofast og lojal mot foreldre,søsken og familie. Samtidig, de vet jo ikke noe annet liv enn å være mange.
Ja dette kan en mamma og en pappa lure på,slike spørsmål kan man stille seg noen ganger sånn innimellom. Egentlig har det ikke vært noe stort tema dette. Vi har heller ikke laget noe tema av det,eller tenkt så mye over å lage noe sak av det.Men noen ganger oppover årene har det vært nevnt,men vi har ikke fått noe konkrete tilbakemeldinger hva barna her altså egentlig mener om dette og denne saken.
Men så her en dag når det var hjemmeskole fikk 11 åringen her i huset en veldig fin og koselig oppgave.(synes vi da )
Han hadde en oppgave i Samfunnsfag.Tema var ‘Familie’ – han skulle fortelle hva som var viktig med familie,han skulle introdusere sin familie,hva de gjorde/hobby,alder m.m. Men og Introdusere seg selv, sine interesser og hobby,men ellers om det var andre ting han ville ta med .Han skulle lage en Powerpoint presentasjon av familien sin.Han kunne velge bilder eller tegninger,men vi har mange fine bilder å ta av,så det var ingen problem. Han skulle og bruke god tid og gjøre en god innsats. Jeg må iallefall si at han har gjort en veldig god innsats.
Så han satte i gang,han har iallefall litt å ta av ,så det ville ikke bli noe problem for hans del iallefall å finne nok å skrive om. Det ble 9 sider av det til slutt,og jeg synes han fikk med mye bra i presentasjonen.
Men må vel si at det var en ting som jeg ‘falt’ mest for av alt han skrev,og det slo iallefall i hjel alle ord om tvil for at ikke ‘han’ var glad for å være en del av denne familien – For han skrev nemlig-
” Familie er viktig,og jeg er heldig som er i denne familien “
Det nest beste han skrev var :
“Jeg er glad og stolt av familien min”
og slike ord, ja det er godt for en mamma og en pappa å både få høre og få vite.Det varmer godt langt ned i hjerteroten.
Her kommer presentasjonen av ‘Min familie’- lager av William Leander 11 år.
William var absolutt en sjarmør når han var liten:
Bilde 1 – 6 mnd
Bilde 2 – 1 år
Bilde 3 – 1 år
Bilde 4 – 2 år
Bilde 1 – 6 år og skolegutt
bilde 2 – 7 år
bilde 3 – 9 år
Jeg tror og vi tror,ikke minst fått inntrykk iallefall, at barna her i familien er glad for at de akkurat er en del av denne familien.At de er så heldig som er i den og ikke minst har så mange søsken. Jeg selv hadde iallefall vært kjempe glad hadde jeg hatt så mange søsken.Men det er ikke sikkert det går opp for de før de blir litt større,slik som 11 åringen er nå. Der han selv bare sier ‘at han er heldig som er i denne familien’ – Det er klart noe som rører hjerte til foreldrene å høre slikt. Men vi må klart sende ‘ballen’ videre og tilbake både til 11 åringen,men alle de 10 andre også. Vi som mamma og pappa er også utrolig heldig som har fått akkurat de her flotte og fine barna inn i Familien. Det er sann rikdom.
