Som et par år tidligere har vi tatt oss en tur sørover. Og i mange år har vi brukt campingvogna år. Det er det som er så fint med å ha campingvogn at man kan ha ‘huset’ med seg . Og man kan bare stoppe å lage mat,eller overnatte. m.m veldig greit. Og man trenger heller ikke ha så mye planer. Men ved å holde oss ved et vann/sjø,så de kan bade,eller leke ved stranden m.m skal ikke mer til å få fine og gode minner å ta vare på. 

Men i år valgte vi å ikke bruke campingvogna lenger.  Den er snart 20 år og vi har hatt den i 16-17 år. Så den er blitt ganske så slitt og gammel etter 11 unger.  Det var og et innbrudd i den for mange år siden og det har oppstått fukt flere steder,og da er det ikke noe artig å ligge å sove i den. Men den kan absolutt fikses opp. Så mulig en av de store gutta skal bruke den som et hobby prosjekt.

Så da ble det teltet som ble med oss sørover en tur. Og det fungerer veldig greit. Her synes gjengen det er artig å sove i telt. 

Planen var å være der en ukes tid, og det skulle bli turer og bading, sjøliv m.m Gjengen her skulle være med på en barne og ungdoms camp med ulike aktiviteter m.m Noe de gledet seg mye til. 

Og vi pakket i bilen og var klar til å dra. Men det ble altså en tur langt i fra slik vi hadde tenkt. Noe skikkelig kjedelig skjedde bare etter 2 dager der. Som var ganske så vondt og trist. Men vi kom oss igjennom det også. Og fikk med oss en ekstra erfaring i tillegg. 

 

 

Så det blir litt langt dette innlegget her……

 

 

 

Da er bilen pakket og klar og vi setter kursen sørover. 

 

 

 

 

 

Smilende og blid…

 

 

 

 

 

 

Det var fint vær og solnedgang først,

men så ble det dessverre noen dager med litt regn og sterk vind…

 

 

 

 

 

Frokost !!!

 

Denne morgenen var det ingen som visste hva som ville skje litt seinere på dagen…

 

 

 

 

 

 

 

Siden de to eldste jentene skulle jobbe hele uka, måtte vi ha med oss Linusen. Men han koste seg på telttur han…

 

 

 

 

 

 

 

 Litt utpå dagen skulle de tre yngste gå med ene storesøsteren på den store lekeplassen som ligger like ved teltet.(som de allerede hadde vært et par dager og mange ganger før)

Der er mye fine lekeapparat å leke med.

 

De hadde og med seg syklene de her dagene sør, for de er så glad i å sykle.  

Men så er det og mange fine steder å sykle der.

 

Den andre storesøsteren og storebroren var med teltet, og pappen   var der like i nærheten og,men han snakket vel med en eller annen i et nabotelt eller noe. ha ha …

 

 

 

Mammen  sa hun tok seg en tur med hunden.Det er mange fine tur stier i området, b.l.a gjennom skogen og ned mot sjøen…

 

 

 

 

 

Det hadde  regnet tidligere  på dag, men var  opplett  nå, og solen tittet  frem et par ganger. 

Det er så stille,fint og fredelig ved sjøen,selv om havet lever konstant,og bølgene slår inn mot land og lager mye bråk.

 

 

 

 

 

 

 

 Selv hunden koste seg ved sjøen, og kikket ut mot havet…

 

 

 

 

 

 

 

Ja det er noe vakkert med havet…Og det er lett å bli værende her å bare skue ut i horisonten og se på bølgene… 

 

 

 

 

 

 

 

Men man jo gå opp igjen etterhvert. Det skal snart lages noe middag m.m 

Oppe ved teltet høres ganske illskrikende  gråt fra minstejenta, hun er med storesøsteren  og hun prøver så godt hun kan å trøste en utrøstelig lillesøster.

 

Andre storesøsteren som hadde vært med de på lekeplassen kan fortelle at minstemor  hadde falt på sykkelen på gangveien bort til lekeplassen.

Hun og de to andre søskena skulle sykle ned en liten bakke som  deretter gikk opp mot lekeplassen,men på veien ned hadde altså  lillesøster bremset litt og deretter falt  av sykkelen og ned på asfalten. Hun hadde da  landet på albuen og slo den skikkelig. Storesøster  som var med måtte bære hun tilbake, for hun gråt veldig mye for det var så vondt. 

‘Au.au.au Mamma’, gråt hun. 

Og ved første øyekast var det et lite skrubbsår på albuen. Og ved å ta på et plaster og litt trøst og kos,peier det å komme seg. 

Ja de barna våres har syklet og falt på de syklene utallige ganger  over mange år, og resultatene har vært skrubbsår på armer og bein, men det har alltid gått over. Plaster er en god ting det, og en stor dose trøst. 

Og samme har det vært med minstejenta. Hun har falt mange ganger på sykkelen og det har vært mange skrubbsår her og der. Men det går over. Vondt er det alltid med en gang. Og slikt hører med. Og slikt skjer hele tiden,men det går stort sett fint. Sykler gjør de videre fordet.

Og vi har all grunn å være takknemlig for ikke andre alvorlige ting har hendt.Det er langt i fra en selvfølge det.

 

MEN denne gangen gikk det bare ikke det vonde i armen over. Og mammen trøstet og trøstet og minstejenta gråt og gråt og  jamret seg. “Det er så vondt i armen,det er så vondt i armen.”-

Hun klarte ikke bevege armen en millimeter og alle bevegelser var fryktelige smertefulle. Og det som var vondt gav seg bare aldri. Hun gråt og gråt og var utrøstelig. 

Så da var det bare å ta en nærmere kikk på denne albuen og armen da. Kanskje det er noen andre skader. Så da var det å legge jenta ned for å se litt mer. Og bare det var og så veldig vondt. Men det måtte sjekkes, selv om det var litt vanskelig. Først såg det ut som skulderen hadde gått utav ledd,og da er det klart veldig,veldig vondt. Men det var og en blåkul på albuen som ble mer og mer synlig,og hele albuen hovnet opp. 

Hm… ja dette var altså noe annerledes enn de andre gangene ,for hun gav seg ikke med å gråte og gråte, hun skrek at det var så vondt i armen,det svidde og verket. 

Vel, hun fikk en Paracet for de verste smertene og så måtte bare pappen ringe legevakten. For dette måtte sjekkes. Noe var garantert  galt med den armen hun hadde falt på. 

 

 

 

 

 

 

Stakkars liten,hun var helt utslitt etter å ha gråtet så lenge, men en paracet hjalp litt, så hun fikk slappet av litt…

 

 

 

 

 

 

Men så var det å kjøre av gårde til legevakta. Storesøster ville være med som en ‘assistent’, for mammen måtte bære minstejenta hele tiden. Pappen ble igjen med de andre på campingplassen.

 

 

 

 

 

 

Selv om vi fikk komme ganske raskt til ,og de prioriterer noen barn, men og slike skader tidlig,blir det alltid litt venting uansett. Det var mange folk på legevakten denne ettermiddagen.Det er søndag og helg. 

 

 

 

 

 

Først ble det tur til legen, så venting igjen, deretter ble vi sendt på røngten, og deretter venting igjen, og så inn på skadestuen….

 

 

 

 Det ble avkreftet hos legen at ingenting var utav ledd iallfall,men et kraftig smell hadde nok hele armen fått seg,som kan forplante seg og opp til skulderen.Men så var det den albuen da som var hoven og blå.Det var nok den som hadde fått hele tyngden. Skikkelig uheldig altså. 

 

På skadestuen var det en ortoped som hadde sett på bildene.Og dessverre så såg de et brudd i albuen. Og ser man på røntgen bildet under til høyre,så er det et lite bein akkurat i leddet som stikker ut til høyre. Det skal etter rett ligge inntil leddkulen. 

Og det må altså dessverre opereres på plass. Det settes da en stålpinne inni albuen som hjelper beinet på plass. 

 

 

 

 

Men de kunne ikke operere denne søndagen,pga lite bemanning på helg. Men vi måtte legges inn på barneavdelingen og vente til dagen etter. I mens gipset de armen midlertidig for å minske smertene,gi armen støtte og avstive armen.

 

 

 

 

Her i denne byen ligger både legevakt og sykehus sammen. Ganske praktisk.

Men først måtte vi vente på et rom, for der skulle hun innskrives, fikk så på navn bånd og så skulle en portør komme å kjøre oss oppi 5 etasje på barneavdelingen.

 

 

 

 

 

Det var først et spørsmål om operasjon samme kveld, for da måtte jenta faste , men det var avklart tidligere at det ikke ble, så da kunne hun endelig få litt mat. Det ble jo aldri noe middag i teltet siden hun falt,og nå hadde det gått mange timer siden hun og søsteren satt og spiste brødskiver i teltet.

Og da synes hun det var veldig godt med mat. Men fra kvelden ble det faste til dagen etter…

Ellers hadde hun allerede samlet litt premie dyr.Et for røntgen,et for gipsen osv og etterpå ble det og blodprøve, noe som  heller ikke var så gøyt…

 

 

 

 

 

Og så fikk hun se at de hadde et så fint lekerom der oppe,og hadde såååå lyst å gå der å leke. Så det ble en liten tur dit,men det er ikke alltid hode og kroppen (armen) er enig. Det ble bare for vanskelig å både leke,men og holde på en vond arm samtidig…Så da ble det heller en tegnebok inn på rommet.Og så ble det noen hvile’dupper’innimellom.

for det er slitsomt å ha så vondt og gråte så mye på en dag. Og så leste vi en bok flere ganger, som lå på rommet, om en gutt som og skulle operere og de forberedelser som hører med til det.

 

 

 

 

 

 

Men det er absolutt en tapper og flink jente,selv om det var utrolig kjedelig det som skjedde. Og hun synes  det er så dumt å være på sykehus, kjedelig at hun falt, og det dummeste av alt var at nå får hun ikke syklet eller badet på en stund, noe som hun er så glad i. 

Ja det var en trist jente,men tross alt tapper. Så det ble mye trøst innimellom….

 

Og enda var vi knapt begynt en gang…..

 

 

 

 

 

 

Neste morgen var det enda mer som skulle skje. For det skulle forberedes til operasjon. De hadde sagt kl 10.10  skulle hun opereres og kjøres ned litt før. Men venting ble det,og da var det koselig å leke med ‘premie dyrene. 

 

 

 

 

 

 

 

 Så kommer en ortoped lege inn og hilser på oss,for deretter å komme med en beskjed. Flere leger og ortopeder  hadde på morgenmøte studert røngtenbildet enda mer nøye, og mener de ser flere brudd i albuen enn det ene. Og det var noe de ikke klarte å se godt nok på røntgen.

Og saken var den at de måte være  100 % sikker,for det var veldig kjedelig å oppdage flere brudd når hun ligger på operasjonsbordet,og de ikke var forberedt på det.

Dermed hadde de bestemt at hun måtte sendes på CT. Det er røntgen i trommel. For CT tar enda mer nøye bilder. Så da var det bare å vente på en portør som kjørte hun ned på CT…

 

 

 

Det gikk Vedlig fint,hun lå helt stille i trommelen.Også ble det jammen en premie å få der også.

 

 

 

 

 

 

 

 

Og så var det bare å vente igjen, for å få høre hva de nye  bildene viste.

 

Igjen ville hun prøve seg på lekerommet. Det var litt letter når hun satt,så litt lek ble det i all venting.I tillegg hadde hun fastet hele dagen, helt siden kvelden før, siden hun ventet på operasjonen.

 

 

 

 

 

 

 

Omsider kom legen inn igjen, nå var klokken blitt nesten 4. Og bildene hadde vist det de fryktet. Det var flere brudd i albuen.Totalt 3 brudd. Og det var mer komplisert enn først antatt. De hadde heller ikke kompetanse til å operere de bruddene på dette sykehuset. Så vi måtte sendes til Oslo på A – hus for operasjon.Så de meldet oss inn der, og på A hus ventet de oss seinere på kvelden

 

 

 

Det var jo klart dumt, for da måtte turen avbrytes, noe klart resten av gjengen synes var skikkelig kjedelig. Men slik er det. Det er viktigere at minstejenta får fikset armen, så får det  heller bli tur en annen gang. 

 

 

 Så  ble det omsider litt mat for den lille pasienten, og så måtte vi vente til Pappen kom for å  hentet oss.

Og i mens vi  ventet ble det en ny ‘power nap’…

 

 

 

 

 

Og så var det bare å pakke ned teltet igjen da, å dra oppover igjen…

 

 

 

 

 

Det tok sin tid, og det ble nesten 5 timer i bilen før vi ankom sykehuset. Da var klokken nesten halv 12. 

 

Vi fikk et rom, og så var det bare å legge seg, for det blir  en ‘lang’ dag i morgen.

 

 

 

 

Neste morgen kom de tidlig, for atter igjen skulle det klargjøres for operasjon. Hun stod som nr 2 , så det skulle ikke være så vedlig lang ventetid da.

 

 

Oppe på rommet  kom det en kirurg som skulle fortelle litt om hva som skulle skje før og under operasjonen, og ellers videre etter det.

 

Igjen skulle det bli noe mer som skulle gjøre vondt. sykepleieren skulle legge inn en veneflon på hånda. Og det gruet hun seg veldig til. 

Men mammen laget en morsom ‘venn’ ved å blåse opp en hanske,og den fikk både øyner,nes og munn…Den var morsom…

 

 

 

 

 

Men veneflon må man ha når man skal operere,og det var alt annet enn godt når det lille røret skulle inni en blodåre. Men hun var så flink,og i premie fikk hun en søt liten strikket bamse. Det var en liten trøst.Og så fikk hun lilla bandasje på hånda etterpå.Barne sykepleieren var og veldig flink og hyggelig.

 

 

 

 

Og så bar det i vei ned til operasjon stuen. Der hadde hun blitt fortalt, og vi hadde og leste i boken, at alle hadde grønne klær der, at hun fikk medisin i røret på hånda, og at hun blir lagt på en benk og må puste i en maske som er narkose og gjør at hun sover under operasjonen. Det var og en stor sterk lampe der og mye annet.

Og alt gikk ganske fint, helt til hun skulle puste i masken. For det ville hun ikke. Men de er så flinke de som er der, at hun sovnet på sekunder. 

 

 

 

 

 

Og så var det bare å sette seg ned på Postoprativen for å vente,for der ville hun trilles inn etterpå.  På Oppvåkningen. 

 

 

 

 

 Vel 2 timer skulle det gå før de kom på venterommet og sa at nå er hun kommet ned,så da var det bare å komme inn å sitte med henne.

Operasjonen hadde gått fint og de hadde settet inn 2 stålpinner i albuen.

Og så var det bare å vente til hun våkner,noe som kunne ta vel en time. Det beste for barn, er at de sover helt til de selv våkner, ellers blir de forvirret om de blir vekket før. 

 

 

 

 

 

 

Og her ligger lille minstejenta vår. En helt ny situasjon for oss alle, for det er ingen av våres som har brekket noe, eller operert m.m på de 25 år vi har hatt småbarn. Så klart en noe annerledes situasjon å være i. 

På operasjonsstuen før hun sovnet av narkosen, hadde kirurgen gitt henne en bamse.  Han hette Fredrik.  Og alle barn som blir operert fikk en slik bamse.

Den likte hun godt, og den fikk og sitte sammen med den strikkede bamsen.

Og nå lå de der og ventet på at hun skulle våkne. Og mammen satt og å ventet. 

 

 

 

 

Så endelig gløtta hun på øynene,og de første minuttene gikk det bra, men så begynte albuen å gjøre veldig vondt. Hun hadde og fått veneflon på foten,og den og gjorde vondt,og så gjorde alt vondt. Hun hadde blitt intubert,og dermed var hun både hes og hadde litt sår hals. Nei dette var ikke noe godt,alt var vondt. Og det ble gråt ganske så lenge. Hun fikk ekstra  morfin for smertene  og mye trøst av mamma og de to bamsene. Men så kom bamsen ‘Fantorangen’ på besøk og han ville gi litt drikke,men nei, alt var bare trist. Men etterhvert når morfinen virket, ble det bedre, og hun fikk en is. Det var mange timer siden mat ,så den isen smakte ekstra godt 

 

 

 

 

 

 

 Så skulle vi etterhvert kjøres oppigjen på rommet. 

 

 Men desverre på veien måtte et nytt røntgen bilde tas. De måtte se at alt ligger på plass inni albuen etter inngrepet. Og det var ikke noe behagelig opplevelse, for de måtte vri armen i ulike stillinger.Da hørtes hun langt uti gangen.Det var overhode ikke noe godt.

 

 

Men en trøst var at hun skulle få leke på det gøye leke rommet  etterpå, for der var det mange artige leker.

 

Så etter vi hadde kommet opp på rommet igjen,bar det i vei utpå lekerommet.Og nå hadde hun fått et bånd på armen som holdt armen oppe, da var det letter å leke. 

 

 

 

 

 

Og her koste hun seg skikkelig lenge.

Alt det vonde var glemt et par timer, men så var hun og ganske ‘dopet’ på smertestillende . Så ble det etterhvert middag og,for no var det over 15 timer siden sist måltid. Så det smakte veldig godt. Og så hadde de en lekebil som hun klarte kjøre med bare en arm…Ja da var alt stas…

 

 

 

 

 

 

Litt Seinere kom ortoped legen opp for å se hvordan det gikk etter operasjonen, hvordan  formen var,litt ang smertelindring fremover og annet info m.m 

Ja nå  virket  det som det gikk bra, at hun var i fin form,fin allmentilstand, iallefall så lenge hun fikk sm. stillende. Så det var mulig at hun faktisk kunne få dra seiere mot ‘kvellingen’.

 

Det tikket og inn en melding fra eldste jenta at hun tok med seg de andre søskena og kom oppom for en liten visitt. Og det var minstejenta veldig glad for…

 

Og gjengen synes og det var stas å komme på besøk,se lillesøster sin gips,høre hvordan operasjonen hadde gått,se på premiene ,også leke litt…

 

 

 

 

 

 

 

og de større søstrene måtte skryte litt av den tøffe lillesøsteren…

 

 

 

 

 

 

De andre fant seg og godt til rettes på ‘lekerommet’. Og alle synes det var koselig med en visitt.

Men de som var på vakt den kvelden var ikke like begeistret for så mange søsken og besøkende samtidig. Så de var litt småsure.

 

 

 

 

 

Men,men. vi skulle no gå uansett. Først måtte veneflonen ut, og sykehusklærne av, litt info  m.m Og så fikk hun is og en premie til. 

I gangen stod det en kjempe stor ole Brum bamse,så den måtte få en klem før vi dro.

 

 

 

 

 

Og så ville store søster ta bilde av de som var med….

i lag med Ole brum. 

 

 

 

 

 

 Nest storesøster var på ettermiddags jobb,så hun rakk ikke bli med de andre på sykehuset,men møtte lillesøster etterpå. For å gi en trøsteklem, se på armen og høre hvordan det hadde gått m.m. 

 

 

 

 

 Flere ganger på sykehuset når alt var dumt og vondt, når hun gråt, at hun ville ikke være der, hun ville vekk, hun ville ikke ha brukket arm, ville ikke ha gips, ville ikke operere, ville ikke ha sprøyte, ville ikke ta smertestillende (som hun måtte ta 3-4 ganger daglig en uke) var lei for hun falt, var lei for at hun ikke fikk sykle, var lei for vi ikke fikk sove mer i telt,at det var de andre søskenes feil at hun falt..osv…osv. Ja listen er lang den, av alt som var skikkelig kjedelig. 

Og oppi alt dette, (som skjedde mange ganger om dagen)…lovet og trøstet mammen gang på gang at når hun var ferdig på sykehuset,da skulle hun få velge seg en premie på lekebutikken.

 

For klart det gjør jo vondt for både mamma og pappa hjertet å se sine barn ha det vondt.Det er ikke noe gøyt å se våres kjære barn lider,og spesielt de aller yngste som ikke forstår allting like godt.Så vi trøster og trøster så godt man kan.Igjen og igjen

 

 

 

Men  så sier en av storesøstrene at hun vil også gi en premie gave til den tapre lillesøster. Og det var noe som hjalp,litt iallfall.

Og dagen etter ble det tur til lekebutikken,for å velge seg en premie.

Ja det er mye å velge i en lekebutikk. 

 

 

 

 

 

ååååå en søt Tigergutt som stod midt i butikken ….

Han  måtte  klart få en klem…

 

 

 

 

 

Så landet premie valget på to pakker med modell leire. Da kunne man lage,skape osv. også sammen med de andre. Det var ikke helt lett med bare en arm, men det gikk. 

 

 

 

 

 

I vel 4 uker etter operasjon skal gipsen sitte på. Deretter blir det ny kontroll,nytt røntgen bilde og evnt fjerning av gipsen og de to stålpinnene som holder 3 brukne bein på plass, om alt er grodd og ser bra ut.

Og no er det noen uker siden dette dumme og kjedelig skjedde, at  minstejenta falt på sykkelen og landet på albuen og knakk noen bein inni der. Men det har gått fint,hun har taklet det bra,det har vært noen leie dager, og triste situasjoner, men hun har klart seg, klart å venne seg til å bruke en arm, leke med en arm. Ellers har hun brukt beina og. Vi har hatt nedtelling både til bursdagen,og den dagen gipsen skal av. 

Det har og blitt et par turer etterpå, og hun har hengt med så godt hun har kunnet, selv med en  brukenes arm.

De situasjoner hun har synes det er kjedelig med en gipset arm,har vi alltid oppmuntret med at det kunne vært så mye verre. Hun kan være glad hun alltid bruker hjelm,og ikke hodet ble skadet,eller begge beina,så hun måtte bæres,eller sitte rulle stol osv. Men at det var ‘bare’  albuen, og så går det over. Det blir bedre,det blir bra. Og vi må og være glad og takknemlig for at vi har så flinke leger, at vi har sykehus, at vi får så god helsehjelp i landet, og at vi kan få fikset og operert  skader som skjer osv…Så det er alltid noe å være glad og takknemlig for,tross alt. 

Men det har vært en tapper ,tålmodig og flink jente som har taklet dette fint ,tross alt. Faktisk i noen situasjoner og i møte med andre mennesker har hun nesten vært litt stolt  også over å ha en brukket arm, og en  gips.. (som hun og fikk fin lille bandasje med for å ta på, for hun liker lilla farge…)

 

Men  nå er det snart over. Og det gleder hun seg til. For da er det ikke så veldig  lenge før hun kan sykle igjen. Og det blir helt topp.

 

Og så er det vonde  stort sett glemt,tross at det daglig nevnes,pga praktiske ting. Men det er absolutt en erfaring å ta med oss for vår del.Og så er det veldig godt at vi ikke vet hva dagene bringer oss,Og at det kan gå bra tross at det ikke blir helt slik vi hadde tenkt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Følg oss Gjerne på Facebook: ‘Huset med de 11 Barna’