Vi hadde altså sett frem til,iallefall en liten stund, til å se på en eiendom/bolig  som vi virkelig kunne tenke oss. Den ligger og i en kommune som dessverre har den regelen at for å få startlån av kommunen må du ha bodd der i 2 år. Og det er jo så typisk,at når vi endelig kommer over en eiendom som er egnet for oss både i forhold til plass/beliggenhet,størrelse,pris og ikke minst at vi liker den,så er det liksom det samme som stenger og det er det økonomiske. Og som vi har sagt før så vokser ikke slike eiendommer på trær. Og når vi i tillegg hadde en mulighet til å få startlån av kommunen,så er dette en kommune som og har denne 2 års regelen. Så utrolig kjedelig. Jeg snakket med vedkommende som hadde med dette her en dag her i uken,men det var en lite hyggelig dame som overhode ikke var imøtekommende på telefonen. Noen ganger lurer jo man på om de er lei jobben,for den jobben de har, ligger under serviceyrket og de bør virkelig være litt serviceinnstilt iallefall. Nei alt var umulig,alt var så vanskelig,ingenting ditt og null datt. Hadde de hatt en service knapp etter den samtalen hadde de  fått en tilbakemelding på et stort surt ansikt. Men,men vi kan jo ikke gi opp av den grunn. Så vi hadde uansett hvor sur denne damen var,hadde vi  planer om å kikke på den eiendommen likevel. Jeg hadde iallefall gledet meg  til det for det er jo noe med de her mødrene,damene,kvinnene at hus og hjem er liksom noe de er opptatt av og ønsker å skape. Man ser jo godt i et hjem om det bor en dame der eller en ensom ungkar.. ha-ha    Så jeg må jo si at nå føler jeg at det er på høy tid å få et hjem til familien der en kan lande og slå seg ned for en tid. Det er vel noe som er nedlagt i en og sånn er det bare liksom.

Denne gangen var det noen flere barn som ville være med enn sist vi var på visning,men noen ville være igjen for det hadde kommet mer snø her,solen skinte og de hadde planer om å være ute å ake. Det var litt å kjøre,så vi ville bli vekke noen timer. Vi dro vi andre og var spent på hvordan denne eiendommen så ut i virkeligheten.Det er jo som oftes bedre,iallefall etter det vi har erfart etter mange visninger.Solen skinte,og det var et strålende vær.

 

 

 

 

 

litt av huset vi hadde planer om å se på

 

 

 

Vi skulle snart svinge av videre en annen vei,men pappen skulle bare finne en bensinstasjon å fylle på litt diesel først. På en lang strekning i ca 70 km/t hørte vi plutselig et dunk. Det kom under bilen,og vi trodde først det kunne være en isklump som spratt oppunder bilen for så å havne uti grøften. Men plutselig lyste noen lamper  fremme i dash bordet og rattet ble fryktelig tungt å styre. Her var  det noe riv ruskende galt. Vi fikk stoppet ganske umiddelbart på neste innkjørsel for å se hva det kunne være. En av de store gutta var med og han og pappen måtte ut for å sjekke under panseret. Og der ser de problemet. Viftereimen på bilen hadde hoppet av,og et lager hadde altså falt av på veien, og det var altså  det som laget den dunkelyden under bilen. Å nei så dumt. Da stod vi der da for dette kunne man ikke kjøre med videre.

Vi fikk ringt Naf,og han sa at det var ikke så ofte de hjalp biler som plutselig mistet viftereimen,men det er slikt som kan skje ja.

Men bilen måtte på verksted for å få både ny viftereim og nytt lager. De og vi håpet og på at ikke dynamoen hadde røket for da kunne det bli klart mye dyrere.

 

 

Vi måtte vente en stund før NAF kom,da var det bare å være ute å hoppe og danse litt på veien. Leah var ute å hoppet mens de to minste lå og sov i bilen.

 

 

 

Og så endelig kom slepebilen for å hente oss,og då våknet Benjamin etter en liten lur. Dette var klart spennende for en 5 åring å få med seg.

 

 

 

 

Så da ble det dårlig med visning på oss. Det ble heller venting,for deretter slepes oppå lasteplanen og returnere til verkstedet.  Så utrolig  kjedelig altså,hvorfor skulle den bare plutselig ryke der og da på veien liksom?  Men hva kan man gjøre? Ikke så mye nei. Så denne turen ble overhode ikke slik vi hadde tenkt. Benjamin var sikker på at no var det noen andre som kom før oss som ville få huset. Vi kom jo for seint og misset det. Heldigvis så er det ikke førstemann til mølla prinsippet,men klart den som blar opp og legger inn bud den vil jo og få det.Sånn er det. Uansett så må vi og ha noe å slå i bordet med.  Så vi dro mer eller mindre litt skuffet tilbake da. Jajja vi fikk oss i allefall en tur på lasteplanet,det er jo ikke alle som får oppleve.

 

Det var jo ikke så verst da å få sitte oppå lasteplanen på vei tilbake. Det gynget en del da,ellers gikk turen fint.

 

 

Vi hoppet av underveis,for NAF skulle videre til verkstedet og sette i fra seg bilen der.

 

 

 

 

Og så kom telefonen fra verkstedet da, de måtte skifte både lager,reim og dynamo,så totalt ville utgiftene komme på ca 10 000 kr. ja sånn er det,det er dyrt med bil.Så i dag var det et like fint vær og da kunne vi gå ned til butikken ,eller de minste satt i akebrett og ble dradd. Det synes de var stas .

 

 

 

 

 

 

Men så tikket meldingen  inn underveis at det hadde kommet bud på huset og etter en budrunde mellom to personer ble huset solgt til en veldig fin pris. akk ja,det var skikkelig dumt.Men jammen var de heldig de som fikk eiendommen.Men sånn er det,det hjelper lite å gi opp,vi får bare stå på videre vi. Det er ikke annet valg,en gang må det bli vår tur.

 

 

Følg oss Gjerne på Facebook: ‘ Huset med de 11 barna ‘