At vi står midt i en flytteprosess no,og at det ikke helt har åpnet seg dører til en ny bolig helt enda, har skapt en del tilbakemeldinger. Og det er klart en helt normal reaksjon. For mange lurer på ‘det å det,’mange mener ‘det og det’ og mange skjønner heller ikke ‘det og det’…. Og det er jo forståelsefull. Men de som har fulgt oss en stund,som kjenner til ‘vår’ reise fra Bergen til Østlandet, fulgt med våres valg,drømmer og ønsker m.m forstår absolutt vår situasjon. Men de som har kun hoppet på underveis uten å vite begynnelsen, kan vår situasjon i dag,sees på som ganske merkelig. og ja det skjønner vi virkelig,for det hadde mulig vi og tenkt om vi hørte om andre i en slik situasjon. Men det som regel lurt å se helheten på ting,se hva som har skjedd før en situasjon,så kan en forstå så mye mer. 

 I alle fall så er det flere både no og tidligere lurt på om vi angret på at vi tok det valget for snart 2 år siden og flyttet fra Bergen og til Østlandet. Altså selve flytting,er det ikke noe unormalt med,det er noe folk gjør hele tiden og mange ganger i livet.Men for vår del og i vår situasjon er ikke som alle andre. For vi har fått flere ganger spørsmål av folk som har sett eller visste hvordan vi bodde før vi flyttet hit over,at vi hadde et stort flott nytt hus,en stor flott tomt,avsides,nær skog og fjell,landlig og helt for seg selv. en super plass for barn å vokse opp. og ikke minst for en storfamilie.

Dette store frittliggende huset med nesten 5 mål tomt solgte vi og flyttet i fra….

ja det er absolutt en drømme plass for mange. Og ja det var det for oss og. Vi var veldig på jakt etter et hus på landet,det hadde vi i mange år drømt om. Og ikke minst ha noen dyr m.m og plutselig dukket det huset opp og vi fikk kjøpe det…Helt utrolig. Vi hadde et stort kjøkken,lyst og fint,mange rom,flott uteplass osv… Og likevel etter bare 4 år så velger vi noe så dumt å selge dette fine huset…flytte fra denne plassen…Ja hvor dum kan vi egentlig bli…ha ha

Et stort romslig kjøkken på nesten 40 kvm med peis o.l

Her har det vært mange fine bakestunder…

At vi hadde det mange kunne bare drømme om…Og tross på det velger vi å selge,og flytte. At folk ikke skjønner det, kan vi absolutt forstå. 

Men kort fortalt så er det en årsak til at vi har tatt de valgene som vi har tatt. Saken er og det at de valgene vi har tatt står vi 100% for,og vi angrer overhode ikke på det valget vi tok den gang for snart 2 år siden. Da vi valgte å selge huset og flytte østover. Vi følte det var virkelig rett å gjøre det,vi angrer ikke et sekund på at vi våget å gjøre det,fullførte og handlet. 

Vi kom nemlig til et punkt den gang for over 2 1/2 år siden,etter at vi hadde bodd nesten 20 år som gift i samme kommune. og mange år før den tid. Vi trivdes ikke der vi bodde tross stort og fint hus, flott og landlig tomt. Vi var lei plassen,området,kommunen og alt. Vi hadde en drøm om å gjøre noe annet, våge å ta en forandring i livet…ja rett og slett gjøre noe annet. Derfor sa vi opp begge jobbene,solgte huset,forlot alt,og bare flyttet. Ja vi har hørt at vi var no både sprø og gal som gjorde noe slikt,og ikke minst dra med oss 10 barn på flytteskjauen,og i tillegg var jeg gravid.

Men det var langt i fra toppen av kransekaka…vi hadde ikke noe håndfast å flytte til den gang for snart 2 år siden.  Vi hadde klart sett på mange hundre småbruk rundt om i landet,men falt virkelig for en flott kongsgård i kongsberg, Den ønsket vi å kjøpe og den  var som limt fast i hjernen. her ville vi starte noe ,drive noe,og gjøre noe…og  eieren var veldig gira på å få oss,som kunne ta vare på småbruket og ikke minst drive noe der. For vi dro og sommeren før vi flyttet på visning på eiendommen og falt virkelig for den. Den var mye flottere i virkeligheten. Og det var den gang kampen for banklån begynt og den varte i nesten 3 mnd. men uten resultat. Den gang kunne vi slå i bordet med to lønninger,ingen lån,men dessverre ingen egenandel,men bare mange barn.  Likevel gav vi ikke opp drømmen. Vi flyttet likevel. Og bare 14 dager før vi skulle flytte ringte en mann og sa han hadde et lite hus vi kunne leie midlertidig,bare inntil vi får noe annet. Og det var vi veldig glad for,selv om det var lite og trangt,at vi måtte sove 5-6 stk på et soverom,på gulvet. At vi bodde i banankasser m.m 

Vi har snart i 2 år no bodd i banan kasser og hatt klærne i søppelsekker…

og sovet på gulvet på madrasser….

det lille huset vi no har bodd i snart 2 år og er på vei til å forlate til noe større og bedre…

Ja no angrer vi vel? Tenk på det vi forlot….og det vi fikk midlertidig….

NEI aldri i livet,vi angret ikke et eneste sekund, vi er utrolig glad for at vi flyttet faktisk. Vi er veldig tilpassnings dyktige,vi innretter oss helt fint,vi klager på ingenting,men er veldig takknemlig for at vi har tak over hode…det er faktisk ingen selvfølge. Og heller ikke barna her har klaget på noen ting,det har de aldri gjort,for de vet det er bare midlertidig. Vi har ikke manglet noen ting,barna har det fint er fornøyd og glad. Men planen var jo klart at vi skulle komme oss videre,og allerede da begynte jakten på både eie og leie boliger. Men vi holdt fortsatt en knapp på småbruket. Men vi var klart åpen for alt.

Men dessverre bare 3 mnd etter vi flyttet hit ble pappen alvorlig syk og de måtte i fjor sommer fjerne magesekken pga kreft,og da måtte han holde roen,og all form for flytting ble utsatt. Han gikk ned over 40 kg på et halvt år,og han måtte begynne gradvis å jobbe seg oppi vekt igjen. Derfor ble det dårlig med flytting. Men igjen på nyåret og mot våren begynte vi igjen på en ny boligjakt. Men vi holdt fortsatt en knapp på det småbruket. Bare vi kunne fått lån,så hadde vi kunnet fått kjøpt det og starte noe.  I fjor sommer fikk jeg samtidig spørsmål om å starte en bruktbutikk utifra nødhjelps arbeidet der Pappen fikk seg jobb da vi kom hit. Han kjørte lastebil og hentet kle og utstyr som skulle sendes med trailer til Østeuropa. Vi har alltid brent for nødhjelps arbeid og dette har vært veldig meningsfylt å være med på og gjøre. Det angrer vi heller aldri på at vi begynte med,selv om det er et frivillig arbeid og mye å gjøre. 

Så ingenting angrer vi på overhode.Men no kan vi klart ikke bo her lenger,og vi har hatt hele sommeren til å finne noe annet. Egentlig et helt år,og bare no siste tiden når vi virkelig må ut og vi har leitet på spreng ,så kan noen mene og synes at dette her er rett og slett galskap. Nei langt i fra, tross i den situasjonen vi er i no, angrer vi fortsatt ikke en dag på at vi solgte og flytte ned hit. Og vi har enda de samme drømmer som vi har hatt i 2 år,samme ønske og troa på at en dag vil vi kunne få gjøre det vi har hatt lyst å gjøre. Men klart noen ganger må vi ta noen omveier,og de kan være lange og kjedelige,men å ikke miste fokuset  eller å gi opp er det viktigste.

Så igjen selv etter trangt hus,men bare midlertidig,så ser vi på tiden her som nyttig. Vi har lært å være enda mer takknemlig for selv de aller minste ting,ubetydelig ting for de fleste. At mange ting ses på som en selvfølge. Vi har lært å være enda mer tålmodig, ikke miste troen eller håpet, og langt i fra drømmen. Det er viktig å ha drømmer, og ikke minst ikke gi slipp på de. Så er jeg sikker på at en dag vil det lykkes. Og underveis er det ikke alt vi skal skjønne og forstå, slik er livet.Men kanskje i ettertid vil vi skjønne. Men tror og flere skulle tatt litt andre valg noen gang,våge å gjøre noe annet,våge å løsrive seg fra et vanlig A4 liv. Jeg er sikker på at en ikke vil angre på det i ettertid.det kan vi skrive under på i alle fall. Det er bedre å våge å prøve enn å ikke gjøre noe og angre på det i ettertid.

Følg oss Gjerne på Facebook ; ‘ Huset med de 11 Barna’