At de fleste mennesker opplever mobbing en eller flere ganger i løpet av livet er nok mer eller mindre helt naturlig.Og noe man omtrent må regne med,for slik er denne verden. Om det er på skole,under utdanning,på arbeidsplass,i familieforhold m.m så vil nok alle før eller seine komme borti dette.Og hver enkel  kan klart oppfatte mobbing på ulike måter. Og som de fleste gjør,så tåler man klart ‘mobbing’ eller plaging til en viss grad. Og det er egentlig greit at man før eller seinere kommer borti mennesker som ‘plager eller mobber’ for man kan da innse at slikt ikke er greit,og samtidig kan en gjøre noe med det om man ser andre blir plaget på noen måter,og man vokser og blir sterkere på det også. 

Dessverre tidligere da vi var små,og enda før den tid var det mye mobbing i samfunnet,men det var ikke satt så fokus på det som det heldigvis gjør no. Og det er bra. For dessverre daglig blir barn,unge,voksne og eldre plaget og mobbet. Men likevel er samfunnet mer bevisst i dag,skoler,arbeidsplasser m.m om å ta et oppgjør med mobbingen som pågår. 

Og ikke minst man hører hele tiden og til stadig ulike mennesker som har ulike psykiske plager i dag og lang tid etter pga mobbing i ung alder. Mange fortrenger det,mange ønsker ikke snakke om det,eller fortelle hva de har opplevet. Og det er ikke alltid like bra. Det er viktig å sette ord på ting,og som jeg sier til barna her hjemme,gi beskjed ! Gi beskjed til lærer,skole,mamma,pappa,en voksen,en de kan stole på osv… for ellers kan man ikke gjøre noe med det. 

Noen ganger kan og barna her fortelle dumme og leie ting som skjer på skolen,blant andre elever og vi sier til de at de må gi beskjed til lærer,og skjer det ikke noe så gi oss beskjed,så skal vi snakke med skolen,lærer m.m Men lærere er flink å lytte til elevene og gjøre noe med det.

Men så må vi og noen ganger si til barna her at alt andre sier å gjør trenger vi ikke alltid bry oss om heller. Ja man kan føle seg plaget og mobbet,men så må en klart vurdere hva som er årsaken og hva selve situasjonen er. 

En av gutta her kom en dag og sa at en annen i klassen hadde kallet han en ‘dust’. Vel det er ikke fint å kalle andre dust,vi skal være snille med hverandre,men noen ganger trenger vi ikke bli alt for hårsåre heller,noe må man liksom bare overse og tåle liksom. Det er det man får ryggrad av.og så kan jo man og si ,som vi alltid hørte når vi var små: ‘ kaller du noen for noe,så er det som regel du sjølv som er det…!!!’

Så vi har sagt bare,ikke bry deg om det du,men er det en som forsetter å ‘plage’ deg igjen og igjen, så må du gi beskjed,for det er ikke greit i det hele tatt. 

Heldigvis har barna våres gått på skoler der det har blitt slått kraftig ned på mobbing og plaging. Forekommer det,eller de ser,hører noe,tar de tak i det med en gang.  Og bare på denne skolen barna går på no,er ikke mobbing greit i det hele tatt. Og skjer det,settes det i gang tiltak for å stoppe det. Barna som mobber blir kontaktet,foreldrene og det settes ut ekstra lærere som passer på. Men klart ikke alt klarer en å passe på,så da er det viktig at en sier i fra enten på skolen eller hjemme. For det er først da en kan få en slutt på det. 

Pr i dag har vi hatt 9 barn som har gått på skole,og 9 barn går på skole, og helt fra største jenta var liten og begynte i første klasse og helt til Leah på 6 år som går no i 1 klasse så har de heldigvis ikke hatt så alt for store episoder i sine skoleliv der de har blitt mobbet eller plaget. Men alle har,noen mer,noen mindre vært borti både plaging og mobbing. Og hvorfor? nei det er ikke alltid lett å vite,ofte er det bare meningsløse grunner. Som da størstejenta gikk i 1, klasse var hun bare jente alene i klassen med bare gutter. Ja da ble hun ertet for at hun var jente alene i klassa…jaja liksom at hun kunne hjelpe for det. …og dessverre slik er det ofte blandt de som mobber og plager. Det er som regel meningløse grunner. Når man kommer i ungdomskolen er det mye visking og tisking,utfrysning og baksnakking. Det er langt i fra greit.Og jenter er jo spesialister på det da. 

Men hvorfor blir noen plaget og andre ikke. Det er heller ikke alltid like lett å skjønne,men om man er litt annerledes, ser,gjør,mener osv noe som er annerledes,skiller seg ut enn alle andre kan det være en grunn,om en er populær,eller ikke er og en annen grunn. Derfor er det viktig å lære barna å ha respekt for andre. At selv om de er litt annerledes enn hva vi mener de skal være,så skal vi bare respektere de for det. Å plage noen,eller mobbe noen andre er bare overhode ikke greit. Og jeg har sagt og i alle år igjen og igjen til barna her,at mobber eller plager de noen,eller vi hører at de gjør det,eller er med på det,så blir det stakkars de altså….Men de vet selv,de som har opplevet å bli plaget at det er langt i fra noe greit.

 Det er ikke greit å plage og mobbe andre,uansett om man er barn,ungdom eller voksen.

det er mye bedre å være venner. Om ikke, respekter iallefall andre…

Som sagt så er den skole de går på no bevisst på mobbing og aksepterer ikke slikt. Men klart man kan ikke alltid følge med,og lærer ser eller hører ikke alltid. Derfor er vi glad at barna her er flinke å si i fra om det er ‘noen’,eller ‘noe’ som plager de.  Og vi merket jo og, når vi flyttet hit til Østlandet fra Bergen,så har noen av barna her blitt ertet for dialekten de har. Noe som er helt unødvendig,for det er ikke barnas feil at de snakker den dialekten liksom. Og at andre skal mobbe og plage de for det er ikke greit. Og det er noe barna her har synes vært plagsomt og dumt, men skolen har heldigvis tatt tak i slike ting og. Den Snille,greie og koselige rektoren på skolen deres er og veldig obs på dette med mobbing av elever, og får hun nyss i at noen barn blir plaget,da ser man fort en annen side av rektor kan man si. Nei da er det bank i bordet og innkalling til rektors kontor.ha ha 

Desverre var det ikke likedan på skolen da vi vokset opp,og det gjelder både meg og pappen her i huset. På den tiden rundt 80 tallet og oppover var det og mye mobbing på skoler og det ble ikke tatt tak i på samme måte som no.

Og jeg kan no bare snakke for meg,men fra 1. klasse til jeg gikk ut 9.klasse var skolehverdagen fylt med plaging og mobbing. Og ikke nok med det,så var ettermiddager,lørdager,søndager,ferier like plagsomme. Bare jeg skulle ut,eller bort på en butikk,var ute å syklet,hentet posten m.m og det var noen fra skolen i samme området,så benyttet de muligheten for å plage. 

Jeg husker der vi bodde da jeg gikk i 1.klasse,så måtte vi gå hjem fra skolen langs en landevei. Omtrent hver eneste dag på hjemveien kom det noen gutter fra skolen på sykkel og da de passerte meg skubbet de meg ned i grøften så jeg falt,tok sekken og tømte ut alle bøkene.De ble jo klart skitne og ark rivnet.Jeg slo meg,og synes dette var overhode ikke noe gøyt. Og grunnen var nok at vi var innflyttere da. Seinere flyttet vi over fjellet og jeg begynte på en ny skole. Der fortsatte plaging,og grunnen,vi var innflyttere,vi hadde en annen dialekt,jeg begynte å bruke briller i 3.klasse og en sees på som annerledes. 

Og hadde jeg giddet,noe jeg ikke gjør, ha ha ,så kunne jeg skrivet en bok om all mobbing og plaging som foregikk fra 1.klasse til ut 9.klasse, for så mye hadde det blitt,og det var både på det psykiske og det fysiske. Jeg fikk hull i hode en gang,de skubbet meg hardt mot en murvegg,jeg forstuet armen en annen gang-de spente krok på meg,jeg ble kasta stein på mange ganger,sparka,slått,spytta osv.og en slager er jo at de som satt bak pulten,satt og stakk passeren inn i ryggen,eller en nyspisset blyant. På ungdomskolen fortsatte tingene,men i tillegg ble det baktalelse,ledd av,psyket ut,valgt vekk m.m kan si det ble mange friminutt på jentedoen.der var en fin plass å være. Så jeg har sagt mange ganger til barna her at jeg vet hvordan det er å bli plaget,derfor er det viktig å si i fra både om en blir plaget,eller ser andre blir det. OG FOR ALT i verden plag aldri noen andre heller. 

No er jo jeg en både fysisk og psykisk sterk person på alle måter,og har alltid vært det,så ingenting av all plaging og mobbing som forgikk i barndommen preger,eller har preget meg,aldri noen sinne,og ikke er jeg verken sur eller sint på noen for det.Men jeg lærte å rett og slett ikke bry meg,jeg synes klart ikke dette var noe gøyt,og jeg grudde meg alltid til å gå på skolen,men jeg valgte å heller synes synd på de som plaget. Det var jo de som hadde problemet. Jeg hadde det bra jeg. og så har jeg alltid vært en som ser positivt på andre ting i livet.og vi lærte å være takknemlig for det vi hadde. Å dra på ski på fjellet,sykle lange turer,dra på picnik,dra på en badeplass ,turer m.m 

 Så fikk de bare holde på de mobberne. Men det er mange andre som jeg har hørt om som har det vondt i mange år etterpå, noen tar t.o.m sjølvmord. Så mobbing er absolutt noe alvorlig.

Men så må en og oppi alt tenke på mobberne. Mange av mobberne er faktisk et offer og. Kanskje de selv har en grunn for at de må plage og hakke ned på andre. Kanskje de har det vondt og vanskelig hjemme,kanskje de har egne problem,kanskje de skal oppnå en status.det kan være mange ulike grunner.Det er faktisk synd på mange av mobberne også,kanskje de må plage andre for å få ut sin egen frustrasjon over egne problem. Men selvfølgelig er det  ingen grunn til å mobbe andre. De skulle heller søkt hjelp enn å la det gå ut over andre. Men det er sikkert ikke de innser at de trenger hjelp heller….

ja det kan være mange grunner.

Men som vi ser på denne skolen barna går på no,så er skolen flink å koble inn foreldrene til de som mobber,og det er veldig viktig og en bra løsning å gå den veien fra barna er små. For ganske ofte kan foreldrene gjøre mye,men mange foreldre er godtroende og,mange tror jo det beste om sine barn,at de ikke plager andre,derfor er dette et tema som er viktig å ta opp og snakke ofte om hjemme med sine barn.At barn må respektere andre barn.og faktisk spørre de,plager du noen,blir du plaget,eller ser du andre bli det.

Men klart mobbing på arbeidsplass forekommer like mye mange steder.Trist at voksne mennesker skal drive å plage hverandre slik.Nei desverre mange vet ikke hva respekt er…

Men det er ting som sjefer må ta opp og gjøre noe med,men det viktige er å si i fra.

Jeg husker både min mamma og pappa tok opp dette problemet med mobbing i alle år med skolen jeg gikk,jeg sa i fra hele tiden og de visste att det foregikk,men det ble aldri gjort noe,lærere og rektor,bare unnskyldte seg. Heldigvis er det bedre no I samfunnet iallefall,men borte vekk vil det nok aldri bli. Nei la oss heller  være snille med hverandre,ha respekt for hverandre,så vil det det bli så mye bedre for alle. 

 

Å bli plaget og mobbet gjør oss triste og leie…det er ikke slik vi skal ha det.

Nei la oss heller støtte den som blir plaget,være venner og ha respekt for alle….

 

 

Følg oss Gjerne på Facebook : ‘ Huset med de 11 barna’