Ja skal vi si det, eller skal vi ikke si det…..
Det har vært litt frem og tilbake ang. det spørsmålet.Noe privat skal man ha, og noen vil man gjerne fortelle og dele…
Men hvor går grensen?Hva skal man si og hva skal man ikke si.Vel det er en grense selv man må sette.Ett valg man selv må ta.Noen ting skal man bare holde for seg selv, men andre ting deler man.sånn er det bare.
Saken er det att igrunn er det ingen problem å dele dette private jeg vil dele, og det kan være litt på kanten for noen og men ofte er det alltid noen som har meninger og synspunkter om alt.Klart man må ha meninger,det er fullt lov,men da må og respekten for andres valg følge med.Men tross for andres meninger så vil jeg dele det likevell.Det er godt noen gang å få dele ting man har på hjertet.
Vi kan gå nesten ett år tilbake i tid. Da snakket vi om att vi ønsket oss flere barn.
Vi hadde Jo vurdert å si stopp etter minstemann og vi hadde jo fått 10 flotte barn,og i tillegg var vi begge blitt 40,så dukket likevell tanken opp…
Vel bare de med mange barn skjønner egentlig en slik tanke.andre med 2-3 og sier seg fint ferdig med det skjønner ikke en slik tanke en gang ha ha😊 Og mange kan synes det er og en egoistisk tanke,dere har jo så mange allerede? Husk de skal tas vare på og følges opp.!…ikke minst, barn koster penger…osv osv… og ja vi vet alt det der… Men det er godt man ikke er lik….
Vi har ikke stresset med det,og vi vet att det er ikke alltid like enkelt heller når man passerer 40 år å bare knipse med fingeren så blir man gravid…Men så 1.oktober viste det to streker på graviditetstesten….
Jippi…Helt fantastisk.Tenk att vi atter igjen skal få det privilegiumet å få en ny liten skjønn skatt i huset,en ny velsignelse i vår familie.En ny lillesøster eller lillebror…eller kanskje vi er så heldig å få to….
Ett innpulsbilde fra i sommer som vi tok i ‘country land’ i Tusenfryd…(lurer litt på hvorfor folk såg så rart på oss…ha ha 😃)
Ja alle mødre kjenner denne følelsen…Gleden var stor , men som med alle andre ganger har valgte vi å ikke si noe til de andre barna…Enda…ikke før 12 uker iallefall.Og det er fordi vi vil ikke att de skal bli så glade først og så skuffet etterpå om det ender i spontanabort.Det har vi vært gjennom 2 ganger før.og det er så trist.
Men no var vi mitt i nedtellingen til vi skulle flytte og tiden gikk mye til det…pakking og nedvasking m.m og dagene og ukene gikk veldig fort.
Vi flyttet så etterhvert med alle banankassene våres på slep og julen kom med stormskritt…Det hadde vært lite fokus på graviditeten, men no nærmet det seg de gyldne12 uker og bare da føler jeg att man kan puste lettet ut….
Men så på bitte lille julaften begynte jeg å blø bittelitt.Og det trenger ikke å bety noe ,det kan være helt normalt for noen.Men jeg visste att det var ikke vanlig for meg og jeg likte det ikke.Det fortsatte på både lillejulaften,julaften og 1.juledag og jeg hadde en dårlig følelse.
Jeg var no 12 uker og tenkte att man skal jo være sikker no..
så 2.juledag våknet jeg i 7 tiden av att jeg styrtblødde…ÅÅÅÅ…NEEEI..og da bare visste jeg att no var det over….Jeg fikk kavet meg ned til do og der på badegulvet ble den ‘lille skatten’ vår liggende ….det var helt utrolig, hele beibien låg der , fullstendig fullkommen skapt , alt ferdig…to bein med ti tær, med legger og lår, rompen ,ryggen med alle ribbebeina,armene med ti fingrer,hode med ører,nese,munn,og morkaken Men…bare så liten…..men stor nok til att den hadde fått plass i hele hånden…
Det var virkelig facinerende….så fantastisk…men og nok til att hjertet bristet…bokstavelig talt…ikke nok med att styrtblødningen fortsatte og magesmertene intense…men smerten i hjerte akkuratt der og då var verre enn alt til sammen.
Å se sitt bitte lille ønskede barn ligge dø og livløs på badegulvet var helt uvirkelig …Det ønsker man ingen her i verden…det er ett bilde som har virkelig brennet seg fast i netthinnen…
Og ja jeg vet dette skjer daglig og mang tusenvis av andre har opplevet det samme , det er veldig vanlig med spontanabort,og jeg har jo og gått igjennom dette 2 ganger før men ikke helt på samme måte.
Likevel,tanken på det gav meg likevell ikke denne så alt for’ lille skatten’ vår som låg der tilbake….
Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble på badet, men pga mye blødninger svartnet det nesten mange ganger,så jeg måtte bare legge meg ned.og bli liggende der.En ting var sikkert .Den’ lille skatten vår’ var iallefall i himmelen og vi treffest igjen…og jeg er sikker på att hun eller han traff mormor…
mormor døde for 3 år siden og vi savner henne enda,men hun var og så glad i barn og misstet selv 3 barn, 2 i dødfødsel og en spontanabort.så hun er sikkert så lykkelig for å treffe ‘barnebarnet’sitt…..det er godt å ha en tro å holde seg til når man havner i slike situasjoner.Gud trøster og.
Heldigvis våknet pappen etterhvert og såg att sengen var full i blod og skjønte hva som hadde skjedd…
Hele formiddagen ble jeg liggende og blødningene fortsatte, men gav seg littegrann utpå dagen.Jeg er har blodtype rhesus minus og vet da att jeg må ha en sprøyte etter fødsler(innen 12 timer etter) så jeg måtte før eller siden avgårde på sykehuset.
Da de voldsomme blødningene fortsatte utover ettermiddagen og jeg holdt på å svime av flere ganger. vi dro vi på legevakten rundt 6 tiden…og det blødde og blødde…det ble målet både blodtrykk,puls og blodprosent.Blodprosenten var selvfølgelig litt lav og pulsen høy…Så dro vi på akkutten på sykehuset.og etter litt venting kom det både lege og gynokolog.det måtte tas ultralyd og div undersøkelser vi var på ett annet rom og blødningene fortsatte…så svartnet alt…blodtrykksfall…jeg var visst krithvit i ansiktet,
Men våknet i en døs med att legen klapper meg på kinnene….hode lavt og beina høyt…måtte få to tabletter under tunga så blødningen stoppet og en liter intrevinøst saltvann.
Så ville jeg nok kvikne til etterhvert….
Jeg var lavere i både over og undertrykk enn hva som viser her og hadde sikkert misstet 1 1/2 liter blod i løpet av dagen..
så det var ikke rart att det holdt på å svartne x-antall ganger.
Etter en 5-6 timer så dro vi hjem igjen ,og følte meg litt kvikkere.
Det har gått no en ukes tid og det har vært null energi,svimmelbyer uansett hva jeg gjør og skallebank til tusen .
Men med jerntabeletter og store doser tålmodighet så kommer nok både energien og fargen igjen.
Det er iallefall vært flinke barn som har hjulpet til mye og en veldig flink pappa som har virkelig stått på,for i hu´mor har det vært svært lite hjelp.
Men en ting er iallefall sikkert,livet er så skjørt og man har så uendelig mye å være takknemlig for hver eneste dag.Att man må sette pris på ´de´ man har og ´det´ man har.Ingenting er en selvfølge.
Og selv om mange kan mene og synse att…jaja dere har no mange andre barn å ta dere av,og tiden leger alle sår,og dere kan jo få flere barn…..osv osv..
Ja det er helt rett,men alle barna her i huset er både ønsket og planlagt,og da får de alle en spesiell plass i hjertet,hver enkelt.Og det samme var og denne gangen,dette lille barnet var både ønsket og planlagt og har og fått en spesiell plass i vårt hjerte,selv om hun eller han ikke fikk vokse opp.
Så ingen i denne familien kan erstattes med noen,de er like verdifulle og unike.
Så vi alle trenger en oppvekker i ny å ne,å sette pris på hverandre og være takknemlig for hverandre,for vi vet aldri hvor lenge vi har hverandre.
og så får tiden vise om det kommer flere skatter i denne familien.❤
