I over 1 år har størstejenta her, Caroline jobbet på en rehabiliterings avdeling ca hver tredje helg,og ellers i ferier,jul,påske sommer osv.(noen ganger har hun og vært på langtidspost og en lindrende avd.) Hun går altså på sykepleierskolen i Oslo og har kommet derfra og hjem til oss når hun skulle jobbe,og det har hun synes vært veldig greit. Da får hun samtidig tjene noen kroner innimellom studiene,men og komme hjemom til mor/far og søskene. Og det har jo gjengen her alltid synes vært stas,og spesielt de minste synes det er stort med storesøster. Hun har jo liksom alltid vært litt ‘mamma’ nr 2.ha ha sånn er det å være størst. 

Men hun har og hatt en jobb nr 2,og det er på et syke/aldershjem i Bærum,litt utenfor Oslo,og der har hun vært på en dement avdeling. Der var hun første i praksis,så fikk hun fortsette der etterpå.  For hun har begge de her to jobbene vært viktige og det er fordi hun kommer borti mye varierende arbeid. Og ikke minst jobbe med ulike mennesker. Og det er en stor fordel å ha litt ulik praksis med seg i ryggsekken.  

Men siden vi er i en flytteperiode,der vi ikke helt vet enda hvor vi kommer til å flytte,for det er enda usikkert.Så bestemte Caroline seg før jul at hun ville si seg opp på rehabiliteringsavdelingen. Det er ikke vits å jobbe der om ikke hun kan være og komme hjem til  oss om vi ikke bor der. Og siden det er 3 mnd oppsigelse på jobben hennes,så måtte hun ta valget å bare si seg opp. Ja litt vemodig,for det var en fin arbeidsplass med mye variert arbeid,og hun møtte mange ulike arbeidssituasjoner. Men no vil hun heller jobbe oftere på syke/aldershjemmet i Bærum,det er heller ikke langt fra der hun bor. Og der tar hun og  gjerne en kveldsvakt og i ukene,men jobber ellers endel helger/natt m.m  Ellers har hun allerede søkt på mange ulike sykehus/avdelinger angående sommer jobb,og allerede har der hun fått napp og skal snart på jobb interju. 

Å velge å jobbe innom helsevesenet,er man omtrent garantert arbeid. Men her synes jo klart gjengen det er litt vemodig at hun ikke kommer hjem så ofte som tidligere,for nå vil hun bruke de helgene hun jobbet og kom hjemom å heller jobbe i Bærum.For penger trenger hun uansett hvor hun jobber. 

Og så er det ikke minst veldig spennende å se hvor vi flytter.

Iallefall etter at hun sa seg opp før jul,og det er 3.mnd oppsigelse,da må hun også gå i 3 mnd til før hun er ferdig.

Denne helgen var det jobbe helg,og hun er snart ferdig med helgene sine. Men den ene dagen skulle vi hente henne på jobb,og vi stod utenfor og ventet med bilen. Og da maset de minste lenge,og hadde  bare såååå lyst å gå opp på avdelingen å hente henne. Ingen av de hadde vært der før,så de var litt usikker på hvor hun var.

Tidligere har hun alltid sagt opp en trapp. Men når man kommer opp trappen kommer man til flere ‘veier’. Rett frem er inn på rehabiliterings avdelingen,til høyre er lindrende avdeling,og den andre,samme vei var visst til langtidsposten. Nede er det kafe/restaurant,kontorer,informasjon,stue/oppholdsrom m.m 

Så da ble mammen med,ellers hadde de havnet på en annen avdeling.

 Da vi kom opp trappen valgte vi å gå inn rett frem. for der inne såg en av de små storesøster komme gående i gangen. Hun var strax ferdig,hun skulle bare gå i garderoben å bytte klær. 

ja ja noen ganger må de ta heisen opp og ned om de skal hente noe…

og mens vi gikk der i gangen å ventet på at hun skulle bytte klær,så hører barna innefra et rom at det er noen som roper ‘ Hjelp’-

‘mamma,hør,det er en dame som roper om hjelp’-

vel etter mange år jobbende på aldershjem og sykehjem, så antar man at slike som roper om hjelp flere ganger med ca 20  sekunder mellomrom,er slike som sitter hele dagen å roper om hjelp. De er bare slik. og uansett hvor mye hjelp de får,så roper de fordet liksom. 

Så denne sjangsen tok jeg no og,og sa til de storøyde ungene når damen hadde ropt 9 ganger på ‘Hjelp’ mens vi ventet der. At dette var en slik dame som roper om hjelp hele dagen,og selv om hun får mye hjelp bare fortsetter hun å rope. 

Dette synes de hørtes veldig rart ut. Tenk at noen må sitte en hel dag å rope om hjelp ..det må være slitsomt…ikke bare for damen,men og for de som jobber der,og ikke minst alle de som hører på.

Joa det stemmer nok,men noe blir man vant med på slike plasser.

Inne fra et annet rom hører vi en mann som ‘mumler’ noe  hele tiden-men ingen skjønner så mye av det, men innimellom kommer det og et ‘hei’ ….og så enda mer mumling…

Og lenger borti gangen hører vi og mye prating,latter m.m fra et rom…den på det rommet hadde tydelig besøk.

Ja slik kan man stå lenge og bare lytte på ‘livet ‘ fra gangen på en rehabiliterings avdeling. Men det var og noe annet vi så på gangen,mens vi ventet.

Mange fine bilder som hang der,gamle bilder fra omtrent århundreskifte – fra en svunnen tid…

“åååå mamma se,

der er den broen vi pleier å kjøre over…” der er gaten bortenfor skolen….William synes det var gøy å se.

ja det var det sannelig samme broen….og gata…

Det var veldig stas å se.

 

Endelig kommer storesøster ut fra garderoben.

“Caroline se her,se på de her bildene da ” William peker på vegen og smiler fra øre til øre….

Ja de her bildene pleier hun å kikke på i lag med de eldre når de er ute å går/ ‘trener og spaserer på gangen’.

da er det alltid populært å se på de der bilder ja…

Men så hvisker Leah til storesøster og peker mot et rom……

“Caroline, det er en dame inne på det rommet som roper om hjelp hele tiden…dere må hjelpe hun…”

“å ja hun ja, ja hun roper hele dagen hun på ‘hjelp’ og hun får hjelp hele tiden og,men noen ganger må vi gjøre andre ting,vi kan ikke være der hele tiden.Og sånn er det med mange andre her, de trenger  og hjelp.”

“Jammen hvorfor roper hun om hjelp da hele tiden. ?”

vel hun vil nok at noen er der hele tiden. Og det er ikke alltid hun hører selv at hun roper. Sånn er det med eldre. Og bare vi står der inne med hun,så roper hun om ‘hjelp’. Og så sier vi at nå kan jo hun sette seg ned på sengen og hvile litt,og da blir hun sittende der og fortsetter å rope om ‘hjelp’…

det er ikke alltid greit å bli gammel nei…det er iallefall godt at det finnes pleiere som hjelper de,selv om noen kunne tenke seg hjelp hele tiden. Men det går desverre ikke alltid det. 

Ja livet på en slik plass er ikke alltid ‘bare bare’- men barn har godt av å komme på slike plasser  noen ganger og for å se og høre og få noen inntrykk av ‘livet’ der inne også. Selv om det ikke var så mye de fikk med seg,men likevel nok til å få noen andre tanker. Og Caroline kan ofte fortelle om jobben sin,at hun må hjelpe de gamle,med alt mulig,måle blodtrykk,hjelpe å servere mat, hjelpe de å kle på seg, hjelpe de på do m.m Men forskjellen med den avdelingen hun har jobbet på i forhold til langtids avdelingen,er at på rehabiliterings avdelingen,er det personer som er der kun på avlastning,eller bare en periode.Så det kan være ulike personer fra gang til gang,noen kommer og noen drar hjem igjen. 

Vel no måtte vi gå, enda har Caroline en helg igjen å jobbe før hun er helt ferdig.kanskje de tar en tur å ‘henter ‘ henne da og…vel for se om et par uker.

Noen av de minste som synes det var stas å ta en tur oppå jobben til storesøster.

På veien ut måtte Leah selvfølgelig teste ut antibac dispenseren…det er alltid stas med sånne maskiner der det kommer skum ut ha ha 

men er absolutt viktig å være rein på hendene…

 

Følg oss Gjerne på Facebook : ‘ Huset med de 11 Barna’