Her er det full fart om dagene,og grunnen til det er at jeg har hatt en ‘prosjekt jobb’-og det er noe som vi skal komme tilbake til. Men først må vi bare få med oss et besøk,en avtale om å treffe noen som ble nevnt i forrige innlegg.For i forrige innlegg hadde vi fått en ny tenåring i hus,altså Joachim,gutt nr 2,ble 13 år. 

Nesten en uke før Joachim hadde bursdag hadde vi en avtale med en mann. Han skulle vi møte,og når han bor like ved svenskegrensen tok vi like godt turen innom svenskegrensen samtidig.

Altså denne mannen er ikke en hvem som helst mann for oss,eller mest for meg da,men etterhvert har både mann og alle barna her i huset  blitt inkludert. Men vi må allerede tilbake til da jeg var rundt 5år gammel. Altså da jeg var ca like gammel som Leah her i huset.Og det er en del år siden det no altså,men jeg husker det veldig godt likevel.

vel søte meg som 5 åring…ha ha 

 

Og  for å få en sammenheng med alt,må vi bare begynne på begynnelsen.

da jeg var liten rundt 4-5 år bodde vi utenfor Bergen,men vi måtte flytte derfra pga noen andre skulle overta huset vi bodde i. Vi flyttet da til Østlandet,for min pappa fikk en jobb der. Like nedenfor bodde denne mannen på et gårdstun. Jeg og broren min var veldig mye nede hos han mannen ,for han elsket barn,han hadde ulike dyr,og et flott drivhus med tomater og agurker som vi alltid fikk med oss hjem. Det var alltid stas å være der nede.Der hadde vi mange gode minner i fra.Jeg begynte i 1.klasse,men gikk bare et halvt år,før vi flyttet videre til Nordfjord. Der fikk pappa en annen jobb og vi begynte på ny skole.

Men denne mannen som heter Willy glemte vi aldri. Og han glemte aldri oss.At han elsket barn var en ting,men han var og veldig flink til å tegne. Så til hver jul og til hver bursdag fikk vi flotte brev i postkassen. hele min oppvekst,hvor enn vi bodde ‘fulgte ‘ han oss med brevene sine. Og jeg elsker å skrive og tegne,så brev fikk de alltid i retur. Det satte han og konen veldig stor pris på. Og selv da jeg giftet meg og når ene etter det andre barnet kom til oss, fortsatte han å følge oss med de fine brevene sine….han har skrivet brev til oss /meg i ca 38 år….det er faktisk helt utrolig,og jeg har sendt tilbake.

jeg skal love deg at dette var artige brev å få i posten. med mange morsomme tegninger både inni,utapå,bak og fremme…og de er blitt tatt godt vare på.

 

utrolig mange koselige brev…

Så har jo han og følgt med at vi flyttet hit til Østlandet for snart 2 år siden. Og etter han fikk vite det begynte han noen ganger å ringe. Han spurte hvordan det gikk med oss osv… 

og No siden i høst har han ringt igjen noen ganger og spurt hvordan det går med oss. Han vet at vi er under flytting.Og er spendt på om vi hadde fått noe hus. 

Så bestemte vi oss for at NO besøker vi han. Han bor mot Svenske grensen,og derfor laget vi en avtale om å møtes. 

Vel han var veldig glad for at vi ville komme,men han hadde ikke noe å tilby oss. Han var blitt alene nå,for konen døde i august.

ÅÅ det var jo trist.

Men neida det måtte han ikke tenke på, Vi tar med både  kake,lefser,kaffe,boller,sjokolade osv vi…så det går så fint så.

Og slik ble det.

Etter en tur på grensen fant vi frem til det koselige gårdstunet….tenk sist jeg var her,var jeg bare 5 år…og det artigste av alt er jo at han kjenner alle barna….men de kjenner ikke han…

Men barna her vet likevel hvem han er,for jeg har alltid holdt de oppdatert at dette var en ‘nabo’ vi hadde,når vi bodde der,og at jeg har vært der mye. Og ikke minst de har vært like imponert over de flotte brevene han sendt og som vi fikk i posten i ny og ne. Det var liksom alltid høydepunktet det.

Så der kom vi,hele gjengen (ikke Caroline,størstejenta,hun leste til eksamen…) på trappen og ringet på….

Willy kom ut og var mildt sagt overveldet…måtte håndhilse på hver og en…1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12…oj oj oj…OG DER:::DER ER DU …ETTER ALLE ÅR…..han hang seg om halsen min,og det mildt sagt var en enorm bjørneklem….

ååå dette var rett og slett helt fantastisk….

han var både rørt og målløs…

Og vi hadde med mye godt han. Leah leverte og en fin blomst…og han stod bare og ristet på hode…dette satte han så stor pris på at han hadde rett og slett ikke ord…Tenk at vi ville ta oss tid til å komme innom en ensom gammel mann….

Ja sannelig var han blitt eldre etter de her 38 årene… faktisk 90 år hadde han fylt dette året,men han var likevel den samme…snill og koselig,samme glimtet i øyet,samme humøret,og samme lidenskap for barn…nesten en skikkelig god bestefar!!

 

Og Willy ble helt betatt av lillesøster…ja det var lenge siden han hadde holdt slike små nurk….

og jeg skal love deg at her fikk han anledning til å ‘bade’ i barn…ha ha 

dette var bedre enn julaften for han…dette var det beste han hadde opplevet på lang lang tid…han var så takknemlig.

først av alt måtte han ta bilder av alle barna.dette måtte han forevige.

 

og så var praten i gang, og ene barnet her  etter den andre her fikk sitte på fanget hans, vi fikk høre hvordan han hadde det,hvordan vi hadde det osv

Emilie fikk låne godstolen hans,for i bakgrunnen kjører han på Leah og Benjamin…

For de minste fikk nemlig være med han på ‘kjøretur’ på kontorstolen…den hadde hjul på den ..og han var sjåfør…

ja han koste seg virkelig med de små. Og denne gjengen her er ikke noe beskjedne heller nei…ha ha 

ja det ble mye fang sitting på de små…og Willy koste seg virkelig han…

ja dette var stort…tror han nøt hvert sekund vi var der…

så han fikk mange klemmer av både Leah og Benjamin ja. 

og så spurte William om han hadde traktor siden han hadde så stor gård.Jovisst hadde han traktor,3 stk t.o.m men to stod på låven,og no var det så mørkt at de måtte  komme igjen en annen gang å¨se på. Men i kjelleren hadde han en traktor stående…

ååå har du..??? å jada det var bare å følge han så skulle de få se…

og gjengen gikk på rekke og rad ned den bratte trange kjeller trappa…

oj oj oj…her stod en gammel traktor ja…og den fikk de klart prøve sitte…

 

en skikkelig gammel Massey Ferguson traktor…akkurat som gråtass traktoren er…bare denne var rød da…

og de spør og han svarer. ja dette var stas

Men en annen ting var og i kjelleren…

en gammel kul lada. …

ja det likte gutta…en skikkelig kul Lada bil…

og etter en titt både her og der, og like før vi skulle gå fikk Leah sitte en siste gang på fanget,og han måtte vise de at han hadde mistet en finger på hånda,og kuttet noen fingertupper….Ja det var spennede synes de.

klokken går fort i slikt selskap,og det var første gang han hadde hatt så mange barn på besøk samtidig.og det synes han var utrolig stas. Sønnen hans på 60 år kom og innom like før vi dro,han hilset og på oss. Joda han husket og meg som 5 åring,han var i 20 årene den gang vi bodde der.

så ble det avskjed i døren og vi var velkommen igjen og igjen,og neste gang måtte vi ha mer tid,og det måtte være tidligere på dag,så skulle han vise gjengen her om på gården.

Dagen etter ringte Willy…han måtte igjen bare takke for en flott og minnerik opplevelse. Han satte virkelig stor pris på at vi kom innom en tur på besøk,han ble så glad,derfor måtte han bare takke og takke….

Så da har vi møttes etter 38 år,et utrolig koselig gjensyn,og ikke minst veldig kjekt

og ikke minst bare det å glede noen andre,da blir jo man selv så glad.

Så ja her kommer klart igjen flere ganger….

 

 

 

Følg oss Gjerne på Facebook: ‘ Huset med de 11 Barna’