'Selvstendige barn'

I dagens samfunn blir barn alt for mye overbeskyttet. Det er egentlig ikke helt bra, for barna kan fort bli alt for lite selvstendige,noe som igjen er negativt både for barnet og faktisk foreldrene til slutt. Barna kan lett bli redd,usikre og skeptisk for mange ting. Om de hører at 'det' og det' er farlig, 'det' og 'det' er skummelt, ikke gjør 'det eller det' !!! 'ikke gå der' !!! osv...osv   Klart barna trenger å passes på, og ha til en viss grad tilsyn, det er ikke det jeg tenker på, alt med måte,men å gå å løpe etter de hele tiden,overalt, utstyre de tidlig med feks mobiltelefon, ringe etter de, vite hva de gjør på, hvor de er   osv osv  det er faktisk helt unødvendig. Det skaper bekymrede foreldre, i akttatte  barn, barna får ikke bli selvstendig, de blir kontrollert, overbeskyttet, de får ikke prøve, klare, teste, feile,finne ut av ting og tang selv.osv  Og de vil en dag når de blir eldre,skape mye hjertesukk både  hos barna selv, men og hjertesukk hos mor og far.

Hørte et ordtak en gang,  'å være bekymret for sine Barn er og kjærlighet'.. jeg mener det er bare tull. Hvorfor skal en gå å være bekymret for barna sine...??? det er vel ikke kjærlighet...bekymring,det er noe som en forbinder med det negative. hva skaper det??? hos barna? hos foreldrene?.... jeg vil heller forandre ordtaket... "Å la barnet ditt  bli selvstendig, det er kjærlighet"  

For å la barne vite at du vil gjøre de selvstendig,at de kan få til noe selv...det er en tillits erklæring...vi lærer barna at vi stoler på dem og oppmuntrer dem.  Det gir de pågangsmot og en mestringsfølelse.

Den tiden vi vokste opp, hadde vi ikke noe mobil telefon. Da måtte foreldrene stole på barna, og lage avtaler med de. Og barna ble faktisk mer selvstendig. Men ikke bare på det området...i dag er det nesten omsorgssvikt å la barnet klatre opp en fjellknaus, eller opp i et høyt tre...og uten tilsyn er det virkelig 'livsfarlig'...'og i alle fall det å teste tollekniven,sagen....å la barna få lage bål...det er i alle fall skummelt....  Er man på en lekeplass, løper foreldrene rundt på alle lekeapparatene etter barna sine...

'pass på'...

'pass deg'...

'se opp'..

.'ikke så høyt vennen'..

.ikke så fort kjære'...

'ikke så nær...

å kom hit'...

eh...nei det får du ikke lov til....osv osv...

det kan være skikkelig slitsomt både for foreldre og barna å gå på lekeplass altså....

Skjønner bare ikke at foreldrene gidder....ha ha  Nei DET gidder ikke jeg i alle fall... og det har jeg aldri gjort...igjen  jeg er ganske 'gammeldags' - på det området og.

nei her har barna vokset opp med en mor som er totalt avslappet på alt....t.o.m under første fødsel på størstejenta,som skjedde hjemme i senga, så sov jeg gjennom alt...helt til de siste 45 minutter...alt for avslappet, alt for rolig...og det har jeg gjort med de andre fødslene og .....og premien har vært rolige barn, rolige fødsler, alt med amming har fungert fra første sekund på alle, og ved oppvekst har de fått prøve seg, teste ut ting og tang og sett resultater...Barna her vet ikke hva en bekymret mor er, de vet heller ikke hva en 'hønemor' er som løper etter barna hvor de går...ha ha  Nei vett du hva...her får barna klatre i trær, hoppe på trampoline,sykle alle veier, prøve tollekniven,sagen, uten at noen står over de og passer på....de hopper og stuper i badebassenget, og her får de virkelig 'ta seg ut når vi er på lekeplasser'. er det en som faller av en sklie eller noe annet  jaja da er det bare å blåse litt på foten, gi et stryk på kinnet og si at det går så fint så...og så er det opp igjen.  Og så løper barnet videre opp igjen.... jeg skal love deg at mange foreldre har virkelig sett stygt på meg så mange ganger...ha ha ...hvilken mor er det der...bryr hun seg ikke om barna eller??? stakkars barn... nei du. her har alle barna det helt utmerket, og de er trygge og har det bra...men de er nok alt for selvstendig for å si det slik...haha ...det er vel kanskje der 'feilen' ligger...  Men selvfølgelig,ikke missforstå...her blir barna absolutt passet på,men man har en annen form for oversikt og kontroll enn å løpe etter de overalt...og ikke minst barna vet hvor mamma er.

Jeg husker og i fjor da eldste jenta var Russ...og hun sa til meg flere ting...b.l.a 'mamma du har ikke en eneste gang i russeperioden sendt en meld og spurt om det går bra med meg???' det gjør de andre mødrene til jentene i klassen....ha ha...men  mange av jentene måtte og innrømme at de var og til tider 'litt' irritert for mødrene var alt for bekymret for de da....ha ha  (men bare for å tilføye så ringte hun største minst 4 ganger i uken i russeperioden,så vi fikk absolutt vite hvordan det gikk...og at alt gikk fint....så det er ikke slik at vi ikke komuniserer),men det å sende meldinger for å 'mase og jeg har sagt at  jeg trenger ikke spørre hun om slikt, og hun kan bare glemme at jeg er bekymret for henne...nei jeg har andre ting å gjøre en å gå rundt å være engstelig altså. Men slik kjenner mine barn meg,slik er jeg bare.  Og no når hun bor i tjukkeste Oslo, så har hun ingen problemer å gå der, selv på kveldstid. Hun er verken redd eller bekymret...det har hun lært hjemmefra....

Men så tror jo noen da at 'du bryr deg ikke om barna dine'..... klart jeg bryr meg..de betyr alt i vårt liv......og vi ville aldri utsatt de for noe fare...Men å være redd, engstelig og bekymret for barna har ingenting med å 'bry seg' om de.... men å ha omtanke om de det er absolutt noe annet og det rette ordet.......Og er foreldrene rolige og avslappet,smitter det på barna og. Alle vil jo at barna deres skal bli selvstendige. klare seg selv, finne ut av ting, løse egne problemer osv... Men de må læres fra de er små. Foreldre må noen ganger 'gi slipp' på barna sine,ikke sy puter under armene,så de ikke kan bevege seg....Men  lage avtaler, stole på de.la de på prøve, utforske, teste..og ikke minst feile..finne ut av ting selv...løse konflikter.... La de få slippe til på kjøkkenet, la de få lage mat... utfordre barna...gi de oppgaver, la de få løse de uten tilsyn eller at noen voksne 'henger' over de....eller om søsken krangler,la de få ordne opp selv...løse situasjoner som er problematisk...men likevel være der i nærheten...

Her i huset har ingen av barna fått mobil tlf før de skal begynne i 8.klasse.De har ikke trengt det før...klart mange andre barn trenger det mye før,men våres barn har ikke gjort det... vi lager heller avtaler, og blir de med noen hjem, lar jeg barna her selv spørre moren eller faren i det hjemmet om de får låne tlf om de må ringe. eller de avtaler til neste dag osv .  er det noe fra skolen får de selv gå opp til kontor damen å snakke med henne... barna lærer å 'løse' en situasjon selv. og det vi har sett oppover årene er at barna har klart ulike oppgaver og de blir mer selvstendige. Men de er og veldig opptatt at de 'må spørre' mamma først- de gjør ikke noe uten å avtale eller si i fra. Men å låne tlf fra eldre søsken fungerer og.

Her i huset har alltid barna elsket å klatre...og det er ofte slikt barn liker og. No er det spesielt Leah her på 5 år, som klatrer som en klatremus...Men jeg kjenner henne så godt at jeg vet at hun klarer 'det', at hun har kontroll på balansen, behersker høyder osv...så hun klatrer både opp og ned, her og der...og jeg har aldri stoppet henne...klatre i vei du...og hun har aldri falt ned noen plass heller....hun har trent opp motorikken og er trygg i høyder.

Men det var en episode en gang der hun klatret høyt, jeg stod like bortenfor og holdt på med noen, og hun roper...  se på meg Mamma'!!!  joda jeg så opp og vinket...og fortsatte videre med det jeg holdt på med...så kommer en annen mor...hun ser Leah og får omtrent et snev av panikk.. og hyler og skriker og veiver med armene...'hva er det vi tenker på'...ser jeg ikke hva Leah gjorde...'Hun kan jo falle ned og skade seg...!!! dette var jo galskap....jeg kunne ikke la henne gjøre noe slikt....

 vel stemmebruken var noe annet en lav...

jeg ser bare på henne jeg og sier ingenting...Leah står høyt der oppe og ser ut som et spørsmålstegn...først på meg, så på henne...

og jeg tror hun moren ble skikkelig irritert for at både jeg og Leah var temmelig avslappet oppi det hele... 'Vel...det går helt fint det der, sier jeg til slutt...like rolig...Leah kan klatre hun, så det går så bra så....hun rister på hodet og synes jeg tar det der alt for lite seriøst.....

Ja det er vel derfor jeg hadde så mange barn, jeg var alt for rolig...Hun hadde iallefall aldri taklet [ ha så mange barn...hun hadde fått hjerteinfarkt for lengst...ha ha

Men det er noe i det og, jo flere barn en får, jo mer rolig og avslappet må en være...noe annet går ikke...men man ser og de største barna her er allerede selvstendig, så de påvirker igjen de minste søsken ...med andre ord ingen barn her lider av verken redsel eller frykt for noe.de har fått det inn med morsmelken... De vet at de kan få prøve,teste, og utfolde seg uten at verken søsken,mamma eller pappa får panikk...ha ha og legevakt...hva er det..der har ikke vi klippekort i allefall.Vi har ikke vært bort i noe med barna som er noe alvorlig.Men klart er det farlige situasjoner,må barna beskyttes og fortelles at 'det og 'det er farlig.

Men  vi ser  med både små og store barna her  at det funker,spesielt på de største barna... at de er blitt selvstendig og ansvarsbevisst og klarer ting selv.noe både barna og foreldrene tjener på i lengden.og ikke  minst når de står på egne bein en dag.

Men det er absolutt aldri forseint å begynne med barna...å lære de å bli selvstendig.Man må ta et valg å  'slappe av' ...ikke være bekymret og engstelig for alt...stole på barna...og det gjør ingenting om de feiler eller faller...de lærer av det og,la ting bli naturlig.  

 

 

En dag her tidligere var barna ute og kom inn for  hente aviser,fyrstikker,og en kniv.De hadde planer om å lage bål bak huset...ja hvorfor ikke...kan være nyttig det å vite hvordan en lager bål...så det er bare å lage bål det...men de måtte huske to ting,ha alltid en flaske vann stående i nærheten,og legg steiner rundt og under,ellers kan det ta fyr i bakken.  Og de satte igang de...



Emilie hadde og vært å funnet seg en sag,for hun hadde planer om å sage opp noen tre kubber som de skulle bruke.....



Leah og Aron er spent på om Emilie får fyr.



Emilie puttet papir under,kvister og småpinner oppå,og på toppen små vedkubber


'Flekken' sitter på gjerdet og beskuer hele bål seansen...



 og jammen etter  santen så  fikk de fyr på bålet til slutt.....hun var stolt.... og bare så det er sagt...ingen voksne var til stede når de holdt på å skulle tenne dette bålet,men vi var inne og i like i nærheten...det var bare jeg som var ute knapt et minutt og knipset noen bilder.... Men jeg stolte på Emilie,hun har og i to år der vi bodde før gått på speideren,så hun klarer å håndtere både kniv og fyrstikker....så la de prøve seg,hun blir selvstendig og hun lærte samtidig de små viktige ting ang bål tenning.



Noen ganger må bare barn få 'utforske ' verden på egen hånd...la de få armslag,det vokser de på,gjør de moden og selvstendige...



her gikk noen av barna og fant steiner m.m... jeg var like i nærheten,men jeg gikk ikke etter de. Men jeg kjenner barna her,de har respekt for vannet.  viktig og å la de få bli trygg ved vannkanten.



så var det klatring da....la no bare barna klatre...



og så stolt som de var når de nådde toppen...



 

 


Følg oss Gjerne på Facebook ; 'Huset med de 10 Barna'
 

 

 

6 kommentarer

Nora Piscopo

20.04.2017 kl.21:25

Jeg er absolutt enig! Jeg selv vokste opp med foreldre som sendte meg ut i hage etc. alene, å lot meg ta egne valg, og ha litt ansvar for meg selv og jeg lever enda! Kanskje jeg fikk ett par ekstra skrubbsår enn dagens barn, men det er vell sånn man lærer? Tenk så mye større smerten blir om noe skjer med de stakkars barna som ikke får kjenne på smerten, fordi de blir overbeskyttet.

Veldig flott innlegg må jeg si!!

vabofamily

20.04.2017 kl.22:44

åååå så herlig å høre Nora Piscopo: elsker din mor....haha ja skrubbsår hører med ...men en friheten som du fikk betyr mer...Tusen takk for gode ord..digger????????????

kreativemeeg

21.04.2017 kl.01:07

Barn klarer så utrolig mye mer enn hva enkelte foreldre gir de cred for. La barn være barn. Jeg lekte ofte i en skog like ved der jeg bodde når jeg var liten. Ingen voksne å se, men skjedde det noe så var det jo bare for et av barna å løpe etter hjelp (som ikke var langt unna). Vi brukte både hammer, spik, sag og kniv. Gikk så fint så! Vi gikk ofte alene på oppdagelsesferd i skogen, gikk aldri lenger enn at vi fant hjem igjen. Flott at du gir barne dine en oppvekst som ikke er at sitte forran dataen å spille spill! :)

vabofamily

21.04.2017 kl.13:42

åååå såååå fantastisk å høre kreativemeeg: det er slik barndom en minnes... bare så trist at mange barn går glipp av dette vakre som naturen, skogen og marken kan gi oss i dag......og er så bra å se at andre ogf har et litt 'gammel dags syn' ha ha takk for dine gode ord...digg it...!!! ha en super dag

Birgitte

21.04.2017 kl.08:46

Du har mye rett i det du skriver, og jeg er enig i dette :) Ønsker deg en fin dag!

vabofamily

21.04.2017 kl.13:39

å tusen takk Birgitte: godt med andre som har litt 'gammeldags syn'...ha ha ønsker deg og en fin fin dag...:)

Skriv en ny kommentar

+ Legg meg til som venn!
Velkommen til vår familie "Huset med de ti barna i skogen"! Vi er en familie som bor på landet. Her bor Mamma og Pappa og vi har 10 barn i lag mellom 2 år og 18 år og diverse dyr. Her i denne bloggen som mammaen i huset driver, vil du få innblikk i livet på landet, Hus, Hjem, Hverdagsliv, Familie, Dyr, Natur også mye mer!



Kontakt

din epost adresse


Kategorier




Arkiv









Gratisdesign laget av Tonjemt


hits