Det er jo ikke noe nytt att jeg ofte og til stadig uttrykker alt vi bør være takknemlig for. Att vi har det så godt, tross både utfordringer og problemer som kan møte oss alle i hverdagen. Men og om vi ser vekk i fra det, og fokuserer på alt vi har, om det er mat, klær, tak over hode, seng og sove i, får stå opp hver dag osv ,men ikke minst att vi har hverandre så har vi enda mer å være takknemlig for. Og man burde hver dag være så glad og takknemlig for alt dette, og ikke ta det for gitt,eller att det er noe selvfølge.

DENNE Artige GJENGEN ER VI SÅÅÅ GLAD FOR….

 

MEN…. Så her en dag tenkte jeg over en helt annen ting, noe som var så uendelig mye mer å takke for,men samtidig så utrolig urettferdig!!!  att egentlig alt det andre vi har å takke for hver eneste dag bleknet totalt og fullstendig i forhold til. OG det er heller overhode ikke noe selvfølge…langt i fra.

For å begynne helt på begynnelsen har jeg alltid vært glad i barn,jeg startet tidlig i 8 års alder å være trillepike/ passepike for nabo barn og barn i gata…m.m  og jeg bestemte meg tidlig att jeg ville jobbe med barn,og når jeg ble stor skulle jeg ha mange barn…Jeg har i mine ungdoms tider  jobbet i flere barnehager og jeg trivdes veldig godt med det. Og man blir absolutt glad i de barna man møter hver dag,de man leker med,prater med, tar i mot og leverer.. man finner og ut etter hvert som årene går og man omgås mange barn daglig att barn er noen små sårbare vesener. I den forstand att de er total avhengig av att noen gir dem både omsorg og kjærlighet,att de blir sett og hørt…. og dette er noe alle barn trenger,dette er noe som gjør barn trygge, tillitsfulle, og att de har det godt… Men den dagen jeg fikk mitt eget barn,da ble det noe helt annet. man opplever en helt annen kjærlighet til sitt eget barn, enn  til andre som man bare passer. Ditt eget barn er fra ditt kjøtt og blod,det har lagt i din mage i mange mange mnd. og man kjenner morsinstinktet,omsorg  og morskjærligheten komme når barnet blir født.det er nok absolutt noe som er nedlagt.  

I alle fall sånn stort sett er det slik. Klart ikke alle føler noe morskjærlighet med det samme barnet er født ,men det kan komme gradvis,og så er det noen igjen som faktisk ikke har så mye av verken morskjærlighet eller mors instinkt, og det samme kan sies om far…Det er heller de som svikter på omsorgen,eller de klarer ikke omsorgen av sitt/sine barn. Og det kan være av ulike grunner.Det er og barn som har det vondt og vanskelig hjemme og de får ikke den kjærligheten og tryggheten som små sårbare barn trenger.  De barna må da få hjelp, og i Norge i dag har de ett barnevern som skal hjelpe de barna.

Vi har alle hørt om barnevernet. De gjør en flott jobb mange plasser,og mange barn som har det vondt og vanskelig får hjelpen som de trenger. De får komme i foster hjem som gir de trygghet og omsorg.Og mange barn er glad og takknemlig for att de fikk hjelp,for de hadde det ikke bra hjemme hos mamma og pappa.

Når jeg alltid har vært opptatt av Barn, likt barn, og jobbet med barn, og har selv mange barn, så har jeg og som den gang jeg jobbet i barnehagen alltid synes utrolig synd på de barna som har det vondt og vanskelig hjemme. jeg har alltid  intressert meg og fulgt med saker der barn er innvolvert. Og jeg har aldri skjønt hvordan en mor eller en far kan gjøre sine barn så vondt att barna må bli tatt i fra de. Jeg bestemte meg og tidlig etter att jeg fikk egne barn att jeg vil gjerne være en slik familie som vil åpne opp hjemmet og hjelpe barn som har det vondt. Om det er som avlastningshjem, eller fosterhjem for en periode, permanent  m.m er det akkurat det samme. Her er det så mange i familien som hadde ønsker gjerne  ett eller to barn ekstra velkommen. Her er det alltid noen å leke med, som bryr seg, å være venner med, inkludert osv… så her ville de fått det bra. Det hadde og vært en glede å vært til hjelp. Men vi har alltid hatt småbarn, og de minste må være så og så gamle før andre barn kan komme. man må og ha stabil og god økonomi, eget hus og hjem m.m  Så det har ikke vært noe aktuelt enda.

Men så har vi og hørt siste tidene att dessverre så gjør barnevernet i mange komuner veldig mange feil og overtramp. jeg synes absolutt att barnevernet før gjorde en bedre jobb enn no. I dag hører og ser vi om det ene tilfellet etter det andre om barn som blir tatt i fra sine hjem,fra mamma og pappa,sin trygghet og kjærlighet og det helt uten god nok grunn. Det har vært mange saker oppi media siste tiden der en og ser att barnevernet har tapt,for det har ikke  vært gode nok grunner. det sier jo en del. Att mange må rømme landet for att ikke barnevernet eller politiet skal ta barna er urovekkende. Jeg har og fulgt med flere over tid  som har på urettvis måte blitt fra tatt barna sine. De kaller det for kidnapping. og det sies fra barnevernsadvokater att det er hundretals på hundretals av barn i landet som er tatt fra barn på urett måte. og barnevernspsykologene går og ut å sier att barnevernet gjør feil i de fleste kommuner i landet. Att faktisk mange barn lider fordi de er tatt i fra mamma og pappa…stikk i motsatt av det som var hensikten. Og dette er ikke noe nytt for de fleste, dette har og de fleste fått med seg og det er veldig trist att dette skjer. og alle som er foreldre, alle som er en mamma og en pappa som faktisk er veldig glad i sine barn, virkelig bryr seg om dem, og ønsker de det beste som finnes, de vet att det verst som kan skje er att noen fremmede kommer og tar de rett fra dem….Og da snakker vi ikke om de som er ulike grunner bare ikke klarer å ta seg av dem, eller om det er rus og vold inni bildet….

skal jeg selv tenke den tanken gjør det skikkelig vondt i Mamma hjertet…jeg vet bare ikke hva jeg skulle gjort om det skulle skje. Att jeg skulle klart meg er jo en ting, men hvordan ville de små barna her hatt det …faktisk en utenkelig tanke….hadde de aldri vært traumatisert før hadde de i alle fall blitt det da. garantert. Og har de aldri skriket før hadde de i alle fall gjort det da…

Vi hører ofte om barn som tas fra mamma og pappa urettmessig, får store problemer,de blir traumatisert, redde, fylt med frykt, angst, sint, vanskelige,innesluttet, gråter mye,eller aldri…osv osv.. statestikken sier og att det er over 130 barn/ungdommer som har vært under barnevernet som tar selvmord i året…det er høye tall. Og urovekkende..Og dessverre ikke mange hører om det.det er tabu belagt…så synd.

En mormor fortalte en gang om barnebarnet på 5 år som var fratatt moren når hun var 4 år,så hadde det barnet blitt så vanskelig att før ett år var gått så orket ikke fosterforeldrene å ha henne mer.da ble barnet flyttet til ett annet hjem…Og når mamman og mormoren  hører dette gråter deres hjerte for den lille jenta. hun vet så godt hvorfor hun er vanskelig… og hvorfor skal det lille barnet bli flytte hit og dit…det er jo til mamman hun vil…det er mange barn som gråter seg i søvn hver dag…i ett fremmed hus,fremmed seng og fremmede folk….de våkner på en fuktig pute…så husker de hvor de er…de kan ikke løpe inn i mammas og pappas seng å krype under dynen…det er de små hverdagsgleder man innser ikke er der lenger….

det er så mange historier som er så utrolig triste…..jeg tror ikke det er rette måten å gjøre det på…er det rus og vold og grov omsorgsvikt er jeg fullstendig enig,men er det andre grunner,skal det alltid med samfunnets hjelp gå å løse situasjoner så barna kan få være hjemme med mamma og pappa. Det er noe spesielt med sine egne foreldre. Det er noe en mamma kan gi som ingen fosterforeldre kan gi noen gang….

 

 

Det som gjør oss så uendelig takknemlig er etter å lest  ett virkelig  trist hjertesukk fra en mamma…

 

“Nå er det andre natten jeg sitter våken og alene av den grunn at jeg tenker og savner ungene mine så fryktelig.Det har gått over et år nå – men det gjør like vondt enda og det forsetter sikkert slik framover med tanke på at man skal begynne å krangle ang samvær og flytting med BV.de barna som ligger så  godt og trygt under dynen sin i kveld  hos mamman og pappan sin,de er så velsignet, men uvitende,heldig er de.  tankene går på når får jeg se mine barn? Hvorfor sliter hun på skolen,jeg er urolig for at hun smiler ikke som før. Jeg kjenner ikke igjen dem…og det gjør så inderlig vondt. Når blir det bra? klarer vi å rette opp det som har skjedd dette året , det forsømte? er vi sterk nok. ? vit at jeg føler med dere alle som har barn som er fratatt deres barn… jeg måtte bare få sagt hvor utrolig  vondt jeg har det nå i mammahjerte mitt….”

 

Ja vi er så uendelig takknemlig for att vi har Barna våres, att vi kan kikke inn på rommet her og se de alle ligge trygt under dynen sin og sover…uvitende… att vi er så heldig å få kunne se de vokse opp, gi de kjærlighet og omsorg, være sammen, le sammen, å få trøste de når de har slått seg eller er lei seg…være til stede for de, hjelpe de, lære de nye ting, gi de klemmer,ha de på fanget lese, synge tulle og tøyse…og la de få vite att vi er glad i de….og ikke minst …ja legge de på kvelden der de kan føle seg trygge – MEN det er så utrolig urettferdig…..Livet det er så utrolig urettferdig….. for mange….

 

Vi som har barna hos oss,og att de er hjemme hos mamma og pappa,vi er ikke klar over hvor heldige vi er….og barna som er så glade og trygge….de vet ikke hvor heldige de er…..

 

 

 

Nei det er faktisk ingen selvfølge att vi har barna våres hos oss….  og det gjelder så mange andre og. Når man ser og hører hvor mange urettferdige situasjoner det er rundt om….Tror og att det er viktig å fortelle barna og att ikke alle barn har det så bra på dette området, att vi har mye å være takknemlig for….for det kan fort være en i klassen eller på skolen som havner i en slik situasjon…att de må flytte fra mamma og pappa… da er det positivt att barna kan og være forberedt på dette.

Mange  kan si att det er nok en grunn til att barna blir tatt i fra foreldrene…ja mange ganger…men etter siste tiders belysning om mye urett  som er gjort mot barn og foreldre, så det mange mange tilfeller uten noe god  grunn i hele tatt….og når man leser enn annen mammas hjertesorg og savn etter sine barn, og mange hundre andre mødre og fedre likedan……hvor de ser sine barns klær, sko, seng, leker, rom osv som daglig er der, men ikke selve barnet…det er absolutt noe som gjør vondt… virkelig vondt… og det samme gjelder barna…hvor vondt har ikke de det….og man kan ikke forstå hvordan noen av de har det, man kan bare tenke seg til det….og føle med de……og bare håpe og tro att det kan bli en forandring i dette landet.

 

 

 

FØLG OSS GJERNE PÅ FACEBOOK; ‘Huset med de 10 barna ‘