Da er det gått halan uke siden vi sendte av gårde neststørste jenta her Rebekka til Moldova…det som var garantert årets meningfulle julegave.og dette var noe også Rebekka ville og ønsket. Så her kommer ett lengre foredrag om opplevelsene hun hadde der nede.
De skulle møte på flyplassen på nattestid,for flyet gikk grytidlig om morgenen. Og her i huset ble det ganske så stressende 12 timer før. Rebekka hadde pakket og alt klart på dagtid, det som gjenstod var passet….Jammen det låg jo her bare for noen dager siden.. og alle var sikker på att det låg i ‘den’ skuffen, der låg andre pass….og vi leitet og leitet…hele huset her var innvolvert i leitingen. store og små…og no var det godt att vi bor i ett veldig lite hus…ha ha vi leitet på de mest utenkelige plassene, vi endevendet huset omtrent, men borte var det…t.o.m ute leitet vi…det er næmlig noen små her som noen ganger kan kaste ting ut vinduet…ha ha …Men det var borte vekk…I 12 timer leitet vi,og det nærmet seg avreise til Gardemoen…Vi ringte Gardemoen, og den eneste løsning var å dra dit med en gang ,midt på natta og få ut ett nødpass. Og slik ble det..og heldigvis ordnet det seg,og hun fikk dra.Det hadde vært litt problemer i Moldova med nødpass, men det ordnet seg det og…De skjønte nemlig ikke der nede hva ett nødpass var…ha ha
Her hjemme satt fly entusiasten vår Ruben å kunne følge med på nettet hele flyreisen…
Turen starte med avgang tidlig om morgenen,de mellomlandet og i Wien og derfra videre til Chisinau/Moldova
flyturen…
Det ble lite søvn den dagen på de reisende og når de kom ned ble det middag og rett etterpå skulle de begynne med nedpakking av julegaver og matkasser som de skulle dele ut til fattige familier dagen etter. Så de var godt trøtte.Men en vakker solnedgang møtte de da de kom ned.
Rebekka er i full gang med matkasse pakking…
Det var mange frivillige som og var med på pakkingen,det var vedig kjekt sier Rebekka. De fikk ulike matprodukter som ble pakket i matkasser. som skal holde ca en mnd. Til større familier får de flere matkasser. Det ble pakket litt annerledes til kvinnene i kvinnefengslene. Det var ikke alt som var lov å ta inn der.Så etter en mnd vil frivillige der nede fortsette med utdeling av matkasser til de fattige.
Her skulle Rebekka og de andre i Teamet få bo. Det er ett Barnehus/barnehjem som og er bygget opp av midler for Norge. der mange fattige og noen foreldre løse barn har fått hjelp, hus, hjem og skolegang…Der bor og noen familier.no var det ikke så mange barn der siden de hadde jule ferie og de som hadde noe familie var hjemme der.så da sov de på de rommene. Men det var ellers flere småbarn og mødre der som de i Teamet fikk kontakt med. De leket med barna m.m
Dagen etter var det tidlig opp, og de hadde ett tett program hele dagen. De skulle besøke en landsby med mange fattige familier nær den Romenske grense.og her var det bare skur på skur langs hele veiene…Det var ikke ett eneste ‘normalt’ hus å se…Og ‘normalt’ hus er ett hus som er liksom firkantet,er tett,har tak,vinduer og dører innakt…her var bare falleferdige skur. Med hull i tak,knustevinduer og dører som var fra århundreskifte. Og dette var familiers hjem…Det gikk hest og kjerre i veibanen som ungdommer kjørte.
faktisk ett av de bedre husene som var der. der bodde det en blind dame med sønnen sin. De var veldig fattige.Til de delte de ut kasser, ullsokker .m.m Spesielt denne blinde moren viset stor takknemlighet
Men det var mye falleferdige hjem…og hus som var begynt halvveis å bygget på
Og det vimset løshunder over alt. .
Den blinde moren,teamlederen/tolken i midten og sønnen ytterst…Hun gråt av glede…
Neste besøket gikk videre til ett annet hus, her bodde og en mor og en sønn. Problemet var att sønnen var lam. De var og fattige og teamet gav både matkasse. ullsokker, votter, luer m.m De ble og svært glad og takknemlig.
kjøkkenet deres…ikke akkurat noe ikea kjøkken…
En av de andre dagene fikk vi besøke ett Marked i nærheten av Chisinau. Her kunne man kjøpe med seg suvenirer hjem. Bordet med smykker bestod av ekte diamanter og ekte stein, sølv m.m de steinsmykkene var håndlaget. Noen er så heldig å få selge og ha dette som levebrød.
Deretter dro vi videre til flere fattige hjem. her bodde ett eldre ektepar, fattige, døren taler vel for seg. jeg synes slike gamle slitte dører er sjarmerende, men som sin egen dør foretrekker man absolutt en tett, så ikke vinter og kulde kommer rett inn. Her luktet og såg det veldig ille ut…De hadde det ikke godt der, så her fikk de ett vondt innblikk.
de fikk og matkasse, ullsokker, lue og votter m.m
Neste familie var enda mer spesiell og en veldig sårbar familie. Det besto av 3 barn, alle under 12 år. Begge foreldrene var døde og bestemoren hadde tatt over omsorgen for barna. Minstemann hette Maximus og var bare 11 mnd. Da vi kom dit var de helt alene i hjemmet. Vi fikk gi de gaver vi hadde med og de satte utrolig stor pris på det og var veldig takknemlig. Det triste av alt var att bestemoren var alkoholiker og var mye vekke og hun kom der etterpå godt brisen .hadde det ikke vært for att store broren passet de hadde alt vært enda verre. Og slik er mange familier i Moldova, mye forlatte, ensomme barn,alkoholpåvirket foreldre/familier, mye fattigdom og mye er trist. ‘Det var en glede å få komme der å gi ett lite lysglimt i den triste hverdagen’ sier Rebekka
De har og omtrent hver dag fått være med på julekonserter rundt om i ulike byer. den som rommet mest mennesker var nok i kulturhuset i byes, der var det tusenvis av fattige som fikk komme på gratis julekonsert og etterpå fikk alle utdelt matkasser når de gikk hjem. Samtidig skulle de registrere seg med navn og adresse på en blå lapp, slik att de aller fattigste kunne bli registrert og få oppfølging seinere med mat og klær av frivillige der nede. Så det er ett flott arbeid de driver. Men alt er midler fra frivillige og mesteparten er herifra Norge.
julekonsert
utdeling av matkasser etter hver konsert som holdes i ulike byer/steder.
En av de siste dagene dro de til det eneste Kvinnelige fengselet som finnes i Moldova. Det de først hadde var en minikonsert inni fengselet. Det var ikke tillatt å ta bilder i fengselet. julebudskapet ble og delt til alle fangene til stor glede for mange.Etter konserten gikk de til spisesalen og der delte de ut en pose til hver fange. I posene låg og enten en rumensk eller moldovsk bibel oppi. Mange satt og inne for selvforsvar. De har drept enten mannen eller kjæresten sin pga vold/ mishandling og alkohol og trusler mot både konen og barna over mange mange år. Og når slikt pågår lenge nok orker de ikke mer og dreper… men dette er årets høydepunkt for de innsatte. Att de kommer hver jul,og både myndigheter og fengselbetjener setter og stor pris på dette.
Ellers ble det og tid til både besøk av handicap senteret og gamlehjemmet der nede. her fer i ra handicap senteret.
De fikk begge plasser konfektesker som gaver. Ellers har de alt de trenger til på de her hjemmene. Her har de det veldig godt. Og i Moldova har de ikke slike senter. De som er her kommer fra elendige forhold, der nede sees handicapede på som mennesker uten livets rett. Det samme gjelder de eldre.
på gamle hjemmet fikk teamet en flott julelunch…de vet å stelle godt med de besøkende fra Norge…
På kveldene hadde de samlinger der nede, og en av kveldene fikk Rebekka fortelle hvorfor hun var reist til Moldova. att hun hadde fått reisen i julegave. Og det var noe hun ønsket seg. Hun fortalte og om opplevelser og inntrykk av alt de hadde gjort. både fengselsbesøk, besøk i fattige hjem. Og spesielt familier med små barn, siden hun har flere småsøsken selv…
Også må man bare innse til slutt att uken er forbi, det er så mye de har sett,opplevet, att en kunne lagt til 100 bilder til. og mange sider tekst. Mye fattigdom og elendighet preger land og by. Og Rebekka sitter igjen med mange sterke inntrykk. Hun er utrolig glad og takknemlig for denne turen, att hun fikk være med på dette, oppleve dette. Det har satt sine spor på godt og vondt. det har vært både trist, men og en stor glede å se de fattige bli så glad og takknemlig. Se barna sette så stor uendelig pris på små ting de gav,ting som barn her knapt bryr seg om. man innser hvor utrolig godt vi har det. Det var utrolige kontraster fra det vante her hjemme, enn der. Når man kjørere gjennom ett byggefelt her, så er det fine hus og hager på begge sider, der nede er det og en grusete vei gjennom ett byggefelt, men der står det bare det ene skuret etter det andre bortover, og det er knapt lys i en liten olje lampe. De har ikke råd til strøm. og heller ikke innlagt vann…og hagen er en stor søppelplass. det er mange tanker på vei hjem etter alle opplevelsene. Og en ting er sikkert Turen var absolutt uunnværlig.
Når de var ute om dagene å delte ut matkasser og strikkeklær til de fattige fikk de i teamet med seg lunch. De var vekke hele dagene.og det var mange timer mellom frokost og middagen. Dette bestod lunch pakkene de fikk med av. Men som oftes delte de ut all lunchen til de fattige de møtte …de var så sultne og hadde ingenting. de i teamet klarte alltid å leve med sulten en del timer.
Det var i alle fall noen glade barn her hjemme som ventet på att Rebekka skulle komme hjem for hun skulle nemlig innom Tax freen og kjøpe noe gotteri….Og det satte i alle fall denne karen pris på …ha ha
Følg oss gjerne på Facebook ‘ Huset med de 10 barna ‘
Wow! For noen sterke inntrykk!
Hei. Dette innlegget var grusomt å lese, ikke fordi det handlet om fattigdom og uverdige levekår . Grusomt fordi du publiseres bilder av navngitte personer og forklarer at bestemoren til en av personene er alkoholiker. Sosialpornografi av verste slag. Hvem er du med et kristent livssyn som bryter ” vær varsom plakaten ” på flere punkt. Hva ville du sagt om noen fra et annet land hadde lagt ut bilder av dine barn ? Jeg har lest innlegget flere ganger om hva som er hensikten din med dette ? Det hadde holdt i massevis med bilder av hus og søplete omgivelser. Jeg regner ikke ned at innlegget mitt blir publisert , men håper at du med denne henvendelsen går i deg selv som blogger og mor tar kommentarene til deg og at du for fremtiden stiller deg selv spørsmålene : Er dette nødvendig og hva vil heg oppnå ,krenker jeg noen ?
Hei Vanessa: for det første er ikke personene på de ulike bildet navngitt.kun den lille gutten og det er veldig vanlig navn i dette landet. og for det andre har organisajonen som driver dette arbeidet fått tillatelse av både denne bestemoren og alle de andre som har fått hjelp og får jevnlig hjelp under hjelpeprogrammet de driver der nede av over 500 frivillige til å både filme de og ta bilder av de..og jeg kunne lagt ut 20 bilder til av familier og foreldre med små barn som har gitt tillatelse til å både filme og ta bilder og publisere. De vet att det er fra Norge de får støtte til hjelpen.Dette er et nødhjelpsarbeid som har på gått i 16 år og de har hjulpet tusenvis av barn,familier og hjem. Og på både gamlehjememt og handicap hjemmet har de fått tillatelse til å både filme og ta bilder og publisere offentlig. og både denne bestemoren og barna er utrolig takknemlig for att de får hjelp. og ja bestemoren sliter,men hun er så glad for att de kommer jevnlig og hjelper de med mat og klær. SÅ jeg bryter ingen ting . og ja hadde jeg bodd i ett fattig lang og vært fattig og en hjelpeorganisasjon hjulpet oss som familie jevnlig og ikek minst visst att pengestøtte til arbeidet kommer fra ett annet rikt land,hadde jeg vært evig takknemlig og utrolig glad. Og hadde gladelig latt de få tatt bilder av mine barn. Dette arbeidet som drives der nede,de tolker og ledere som kommer fra det landet har fullt overblikk og innsyn i de fattige hjemmene. og barn,foreldre,familier kjenner de som hjelper de jevnlig der nede. og de sier og på forhånd om her kan de filme eller ta bilder. For eksempel i fengselet var det ikke tillatt å ta med verken tlf eller kamera. og de kunne ikke ta bilder.kun på utsiden. siden dette bildet ble tatt av datteren vår var att de ble veldig glad i de her barna og fikk god kontakt med de.og ja det er nødvendig for mange nordmenn å se hvordan andre har de i de ulike landene så vi kan innse hvor godt vi har det. og hvor mye vi har å takke for. men som og er viktig å se er att mange får hjelp,og hvor mye de setter pris på det arbeidet og den hjelpen de får. Jeg er ellers veldig opptatt av å aldri publisere bilder av andre enn min egen familie uten tillatelse og det har og skjedd i dette innlegget her. Vi har tillatelse å publisere det. Og hvorfor skal ikke jeg publisere innlegget ditt.? Som blogger må man tåle motstand,kritikk og negativ tale.Men så lenge jeg vet att jeg har alt på det rette så krenker jeg ingen.
det var absolutt en opplevelse Victoria:
Vanessa: mye av hensikten med innlegget er og att vi jobber med nødhjelp og dette arbeidet. vi brenner og for dette arbeidet.og hjelpe de mest trengende.og det var og en av hensiktene til att vi gav denne turen i julegave til vår datter. Familie/slekt har og vært med å sponset denne turen,de er ellers med som givere til nødhjelp og de har ønsket ett ‘reisebrev’ fra turen Rebekka hadde. hva de gjorde .hva de opplevet osv… og igjen hjelpeorganisasjonen som jobber med nødhjelp der har og både filmer,bilder og sterke historier fra ulike mennesker fra Moldova som får hjelp.det er laget dokumentarer fra arbeidet,men familier,barn som er fattige , eldre, syke, handicapede som levde i forferdelig kår som har fått hjelp og har fått kommet både p¨å gamlehjemmet og handicaphjemmet,eller barnehjememt…og alle de som får hjelp. har de fått tillatelse til å publisere alt offentlig. så igjen ja dette er veldig nødvendig. att de som er faste givere til arbeidet ser att hjelpen kommer frem…og att de ser att de fattige får hjelp.
Så flott å lese dette, sterkt og gripende. Eg blir alltid rørt av å lese om og sjå bilder av mennesker som har det vanskeleg, og det er nettop bildene og infoen om utforingene dei har som gjer det. Dette vekker ein nød og fører kanskje til at eg gir meir penger og støtter i forbønn og på andre måter. Flott innlegg !!
ja kristina johannesen: vi trenger noen ganger innimellom bli ‘minnet’ på hvor godt vi har det.og hvor mye vi har å takke for å være glad for.ingenting er en selvfølge… og det er som du sier,det vekker en nød ihjertet. og som det heter vi kan ikke hjelpe alle,men alle kan hjelpe noen. på både den ene og den andre måten.så sant så sant !!!