Jeg skrev her på Bursdagen til Aron da han ble 6 år at han betyr noe spesielt for oss,og att det er en grunn for att han gjør det. Alle barna her i huset betyr selvfølgelig mye for oss ,og vi er og like glad i alle. Og vi prøver å ikke gjøre forskjell på de,men oftes så får de minste mest oppmerksomhet bare fordi de krever mer og trenger mer hjelp til alt mulig. Og så ‘roper’ de selvfølgelig høyest. De som er eldre klarer seg selv på alle områder,og de krever så lite,men har sider og behov de og som trenger oppmerksomhet,men på ett helt annet plan. Så det positivet med å ha mange barn i ulike aldrer er att man får variasjon i det å gi oppmerksomhet og møte behov. 

Men Så tilbake til Aron,ikke alle søskene her husker så veldig godt når han var liten og ble født,for de selv var jo  små,men de største av de husker det  godt og de andre husker en del da og hvorfor Aron betyr noe spesielt har de og  blitt fortalt mange ganger.

 

Her er Aron ca 10 uker gammel – 17.mai 2010  Da hadde vi bare 8 barn,veldig rart å se de så små,for det er da det går opp for en att jammen santen vokser de fort de her.Så det er så viktig å ta vare på den tiden barna er små. En tid man ikke får igjen,store er de liksom så veeeeldig lenge i motsettning til at de er små. Godt med bilder iallefall å se tilbake på iallefall.

 

 

Da Aron var født og som liten beibi så var han faktisk som alle andre her i huset når de var små. Stille,rolig,fornøyd,sover mye og spiser godt… (iallefall den første tiden…ha ha) og når han var våken ligget han  å kikker rundt seg .

 

 

Vi bodde da i gamlehuset (som vi kaller det) Ikke det vi bodde i no sist, og her var det kjeller etasje i huset. Nede hadde vi 2-3 soverom,gang,ett bad,en stor kjellerstue og en stor bod. Vi hadde ikke noe tørketrommel den gang (det kom etter nr 9) så jeg pleide henge klærne til tørk nede i kjellerstuen på ett tørkestativ, og jeg la sammen klær der m.m Fra gangen og opp i stua var det en trapp,med vinkel. Når barna var lagt pleide jeg hver kveld å legge sammen klær nede i kjellerstuen og henge opp nye m.m

Så en dag i mars 2010 da Aron var ca 3 uker gammel skjedde noe veldig spesielt. Selv om det no er 6 år siden husker jeg det som om det var i går. Pappen var på kveldsjobb-han kjørte buss da,og kom seint igjen. Alle barn var i seng for flere timer siden,og lille Aron sov trygt oppi vuggen sin som stod oppi stuen. Jeg stod rett nedi kjellerstuen og la sammen klær,og hengte opp klær. Så hører jeg att pappen kommer  hjem fra jobb oppi gangen. Han kler av seg jakke og sko,og går ut på kjøkkenet for å se om det var noe spisende. Vi hadde hatt pizza den dagen,og han fant seg ett pizzastykke som han tok med seg i hånda. Akuratt da begynte Aron å knirke litt i vuggen. (han hørte sikkert att pappen kom..) Jeg sier litt høyt, “Tar du han med deg ned” !! joa det skulle han… Han går bort til Vuggen og løfter Aron opp og legger han trygt i armkroken sin. Og holder ett pizzastykke i den andre hånda,så går han mot trappen som går ned. Dette var en trapp av furu,en trapp vi gikk opp og ned minst  hundre ganger om dagen.(minst) En trapp Barna LØP opp og ned ,aket,sklidde osv  minst to  hundre ganger om dagen.(ojess) jaja du skjønner poenget iallefall. I kjellerstuen stod og tv og dataen og her var stor gulvplass til å leke,bygge togbaner, bygge lego osv så barna var mye her nede.

Når så pappen kommer bort til trappen og skal begynne å gå ned,noe som  fortsatt er helt normalt både med og uten barn,så fortelelr han at han  føler  Helt boktavelig talt att noen…(altså det var ingen der….kun jeg nede…) spenner bein på han..(.man snubler ikke,man sklir ikke,man trakker ikke skeivt.)..Men det føles som noen, ja spenner bein under en… alt skjer jo på sekunder,men han faller bakover og tenker KUN EN TANKE, ‘jeg må ikke misste beibien for alt i denne verden’.Altså dette var 8.ungen og vi har aldri noen sinne,verken jeg eller pappen misstet noen av barna på gulvet,eller utfor noe,eller fra stellebordet m.m. Så dette var rett og slett  helt uvirkelig.Jeg stod som sagt nede og hengte opp klær og hører bråk,med bulder og brak  fra trappa,så ser jeg opp og ser pappen komme omtrent hoppende på ryggen nedover alle  trinnene, alt skjer jo på sekunder og i ett enormt tempo,men rett før det da jeg først ser opp,snakk om kanskje  ett øyblikk,så ser jeg Beibien blir  omtrent kastet utav armene på pappen og slår en halveis salto i luften, og pappen forteller att han hadde overhode ikke sjangs å holde igjen,eller ta i mot igjen.Det er så kraft og det skjer så uendelig fort att alt er over på sekunder.Og den lille gutten  lander ned i svingen på ett trinn –  På Hode !! Jeg hadde stående en litt større plante  akkuratt der som han landet.. Lille Aron blir liggende der krummet, på hode i trinnet.De er jo så myke de her små Og  pappen humpet videre ned trappen helt ned i bunn,og han auer og auer,slo seg skikkelig i Ryggen,nedre ryggen. Jeg stormer forbi han,og  trakker omtrent på han for å hente lille Aron som skriker fra trinnet.Jeg tar opp den lille gutten i armene og tar han med inn i kjeller stuen. Der trøster,vugger og bærer jeg han og  han roer seg. Etterpå prøver jeg å amme han (det hjelper på om man gråter eller har det vondt ) og det fungerte  helt fint,ser da att han hadde fått seg en liten blåkul i panna.Det var nok der han landet.Noen minutter etterpå ser jeg på den lille gutten og han ser oppå meg – blikkontakt !!!!og …ja… Han smiler,smiler for aller første gang- 3 uker gammel. Og da kjente jeg en sånn ro og en sånn glede.Det gikk jo veldig bra.

I mens hadde Pappen klart sånn etterhvert å kave seg opp  fra gulvet,kommet inn i kjellerstuen og satte seg ned… ‘ååå e det mulig,’sukker han.

Han forteller da hva som skjedde. Jeg stod jo i utgangspunktet nede og trodde at han kom ned som han pleier.og visste  ikke hva som hadde skjedd der oppe. Alt gikk så utrolig fort. Men han sa att siden ting går så enormt fort når slikt skjer,så klarer man ikke tenke på noe som helst. Men EN ting hadde han tenkt på !!

Vi er jo personlig troende,så vi tror absolutt på Gud og  att han har hjelpere som er engler,så vi VET att engler finnes ! Og det er fordi vi har sett resultater av det med egne øyner. Det står ett vers i salmenes bok i bibelen  salme 91;11 og 12  ” Gud skal gi sine Engler beskjed att de skal Passe på deg/ bevare deg  på Alle dine veier-De skal bære deg på hendene sine ,så du ikke snubler.”

Så det var KUN dette han tenkte når alt skjedde så fort,altså det som står i  Salme 91. At englene skal passe på oss. Og det sa han og  når han landet nederst i trappen på gulvet.. Så bare visste han att det hadde gått fint,både med han og den lille. Han visste att en engel passet på den lille gutten

 

 

 

 

Og alle som har barn vet jo att det som er mest  viktig å huske på med små beibier,er næmlig hode. Man må passe på det lille hode hele tiden. At det har støtte i nakken,passe på så det ikke kommer støt ,og for alt i verden må ikke noe dunke borti midt oppå hode, der er det næmlig helt åpent inn til kranie. Og ved fall,kan man få hjernerystelse,indre blødninger i hjernen,og kranie brudd og verstefall hjerneskade eller død.Og ved ett slikt fall som dette,skulle det iallefall blitt både hjernerystelse, og kanskje både hodeskader,hjerneskade eller indre blødninger,og ja i verste fall, ved  indre blødninger att man kan dø…

Det gikk bare fint resten av denne kvelden med den lille gutten. Han var våken og kvikk,og spiste godt. Hadde blikkontakt,han beveg alle armer og bein. Vi  trengte ikke kontakte  legevakten. For det skal man vanligvis gjøre  etter att små barn har hatt fall mot hode m.m-  Jeg bare Visste og såg att alt var bra med den lille . Jeg  bare Visste og att han hadde hatt englevakt. Jeg visste att han hadde ingen skader. Jeg bare visste att Guds engler hadde passet på han.Vi var bare helt rolig og kjente på en fred. Pappen hadde no vondt i både baken og ryggen noen dager han da,så litt mørbanket, men ellers fin.

 

 

 

Men så  kommer det kjæmpe kule av alt.  Alle de andre barna låg jo og sov på dette tidspunktet og tross bulder og brak,og skriking,så hadde ingen av de  hørt noe som helst.(de sover veldig godt her…) men vi fortalte dagen etter  hva som hadde skjedd,og att en engel hadde  passet på lille Aron.  Men Sånn ca 2 dager etterpå om morgenen så  kommer Caroline,eldste jenta her,som den gang var 12 år,og spør.

“Mamma, hvor nøyaktig landet Aron når han falt i trappen.” ?  “var det i svingen rett ved siden av planten som står der?? “

Vi hadde ikke sagt så detaljert,bare att han falt og landet på ett trinn.

 “hva da” – spør vi.

 ” Jo jeg drømte / eller fikk  se ett syn i natt att Aron stod på hode på ett trinn i svingen ,rett ved siden av blomsten – Og han lå  Oppi en kjæmpestor hånd..!!

ååååå så utrolig fantastisk,det var jo Engelens hånd det da.

Dette var virkelig fantastisk.

 

 

 

 

Og det neste som var veldig veldig bra var att når Aron ble 6 uker,altså 3 uker etterpå,da skulle han på 6 ukers kontroll på helsestasjonen,der både helsesøster og barnelege skal sjekke den nyfødte.

Helsesøster kikket på gutten,han hadde fint blikkontakt,han smilte til henne flere ganger,og hofter,armer,bein,rygg var helt fint,så sjekket hun hode og utbrøt minst 2-3 ganger,ååå så flott og fin hode form han har…!  Noen små kan bli litt skeive og flate i hode om de blir liggende mye å sove på en side,men det har jeg alltid vært bevisst på med alle her,så de har alltid hatt fin hodeform.Men jeg tenkte jo da på en helt annen ting jeg da,nemlig fallet. Nei dette var en flott og fin Gutt,han spiste godt og det var en fin  vekt på han. Så var det turen inn til Barnelegen.Han sjekket alt, lytter på hjerte,kikker i ører,kikker på blikket,synet,kjenne på magen,hofter igjen , refleks m.m og til slutt  hode…han utbrøt og 2 ganger att han hadde så flott hode form,kjente på åpningen oppå hode,rundt og bak. ‘fin hodeform på denne gutten’, sa han igjen.

Nei det var ingenting å finne på denne lille,en flott og fin Gutt…… ja selvfølgelig,vi har næmlig en stor Gud som beskytter og han har lagt trygt i engelens hånd,klart han ikke har fått skader da.

 

Aron ca 7 uker gammel,noen dager atter han var på helsestasjonen på 6-ukerskontroll- en go’gutt-

 

 

 

Aron har vært hele tiden en flott,sunn,frisk,fin og helt normal gutt,har aldri hatt noe problem med noe som helst verken da eller ettertid. Han er så blid ,glad og fornøyd og virkelig nyter livet .Ikke minst en veldig smart gutt som kunne matte og skriving rundt 4 år. Han  har hørt mangen ganger hva som skjedde og han vet og er litt stolt over att ,’tenk jeg har lagt trygt i en engels hånd’.

 

 

 

 

Jeg har selv vokset opp med en barnesang som heter ‘jeg har en engel som følger meg ‘, og jeg har viderformidlet den sangen videre til alle barna her i huset helt siden de var små. Og de er ikke redd,men trygge,de sover godt , for de vet att englene passer på de. og det samme gjelder på dagtid…. vi har absolutt sååå mye å være glad og takknemlig for. Det hersker næmlig ingen bekymringer her i huset for barnas fremtid og hverdagsliv,for vi har en  tro,visshet og trygghet over att vi er trygg i Guds hånd. Og det er ett privilegium. Vi er såå takknemlig for att Guds engler  beskyttet lille Aron den gangen,og det var heller ingen selvfølge att det skulle gå bra. Det var heller ikke noe flaks, men vi vet att det var en engel som tok i mot han. Vi har og opplevet mange andre ganger Guds omsorg og beskyttelse . Og det er det som er så godt med en slik tro, og det merkes og godt på barna her. Så ingen får oss til å tro att ikke engler finnes – For vi vi bare VET att engler finnes !!!

 

 

 

 

” Jeg har en engel som følger meg, jeg har en engel som følger meg hver dag

om jeg sitter eller står ,om jeg løper eller går, jeg har en engel som følger meg

jeg er trygg både dag og natt, jeg er trygg både dag og natt

en engel går ved min side og jeg er trygg både dag og natt.”

 

Følg oss gjerne på Facebook: ‘ Huset med de 10 barna ‘